Om en bok med titelen Lolita

 Klokken er noen minutter over tre og jeg sitter her og hører på Kate Bush. For omtrent tjuefire timer siden leste jeg de siste ordene i Lolita av Vladimir Nabokov og nå har jeg akkurat sett ferdig filmen. Det er vanskelig å forklare Lolita til en som aldri har hørt om den. Det er vanskelig å si noe som ikke kommer til å skremme den andre personen fra å noen gang lese den. Den middelaldrende hovedpersonen i Lolita, Humbert Humbert, er pedofil. Boken handler om hans "kjærlighet" til 12-år gamle Dolores "Lolita" Haze. Lolita er en skrekkhistorie, en kjærlighetshistorie, en komedie. Den har også blitt beskrevet som - og dette passer kanskje best - et kjærlighetsbrev til det engelske språket.

 Lolita er en sånn bok der du aldri kan være helt sikker på at det du leser virkelig skjer, eller om det hele bare er en stor metafor (eller verre, bare meningsløst lureri). Av en eller annen grunn er disse bøkene favorittene mine. De holder meg på vakt på en måte. Jeg følger mer med, konsentrerer meg hardere. Humbert er det man kaller en unreliable narrator. Om man følger med på detaljer og datoer begynner man å skjønne at noen av tingene han beskriver aldri kunne ha hendt. Da begynner man kanskje å lure på hva dette egentlig betyr og hva som ligger mellom linjene. Du kan også selvfølgelig ignorere alt dette og bare ta historien som den er, uten å overanalysere eller tenke for mye. Historien er god nok for seg selv, det mener jeg.

 Det vakreste og rareste med Lolita er språket. Boken er full av kompliserte ord, vakre setninger og ordspill. Noen ganger føler jeg at jeg leser bøker mest for språket, fordi jeg tror at et fantastisk språk kan gjøre alle historier spennende. Men man må kanskje ha en dose fortellerkunst også. Lolita er det første jeg leser av Nabokov (men ikke det siste) og jeg beundrer han allerede stort. Han har alltid full kontroll over språket og språket har full kontroll over leseren. Mesteparten av tiden kunne jeg ikke fordra hovedpersonen Humbert, men så - innimellom - lurte teksten meg til å støtte ham allikevel. Noe som er ganske sykt og også - i min mening - kanskje det beste med Lolita.

 Det er mange, inkludert meg, som har ting å si om Lolita. Men ikke hør på dem. Hør bare på dette: les den og finn ut selv. Det er en bok jeg anbefaler til alle. Trass i temaet synes jeg ikke den er for vulgær eller sjokkerende. Det er en grusom historie fortalt på en uhyre vakker og elegant måte.

 Siden jeg allikevel er her nå og siden vi allikevel snakker om dette kan jeg si litt om filmen også. Jeg har bare sett 1997-versionen, men jeg skal nok få sett originalen fra 1962 (av Stanley Kubrick) en dag også. Jeg synes filmen var god, men jeg synes ikke den kan måle seg med boken. Jeg pleier å se filmatiseringer rett etter at jeg er blitt ferdig med boken og det første som slår meg er hvor fort alt plutselig går. Jeg vet at en film ikke kan være fem timer lang, men jeg føler også ofte at for mye blir ofret. Så les boken først. I hvert fall i dette tilfellet. Og jeg anbefaler deg å lese den på Engelsk, selv om den Norske oversettelsen også er veldig fin.

Jeg har hørt om Lolita før, og mye om den. Men jeg er fortsatt usikker på om jeg skal lese den. Den ligger for nær min egen fortid/barndom, og jeg har funnet ut at jeg takler å bli minnet på det veldig dårlig. Det har ødelagt for mye kulturelt (litteratur, tv, osv.) som sikkert er bra. Uten at jeg vet helt hva jeg skal gjøre med det. Og uten at jeg vil gå nærmere inn i detaljer om det. Men vi får se. Tenkte jeg skulle innom bruktbokhandelen senere i dag, kanskje jeg skal se etter den. (På engelsk, så klart. Det er en uskreven regel. Alt som er originalt engelsk, skal leses på engelsk.)
jeg har bare sett filmen, men har boka stående i hylla. en dag tar jeg den ned.
Jeg har boka, og har hatt den lenge, men har ikke fått lest den ennå. Kanskje på tide. :-)
for en nydelig blogg du har! forelskelse ved første blikk
har hatt lyst til å lese den lenge. nå er jeg sikker på at jeg skal :)
den boka har jeg hatt lyst til å lese ganske lenge, og for noen måneder siden kikka jeg i en stor bokhylle med mange gamle bøker vi har i kjellerstua og fant den der. den har ligget på rommet mitt siden da, men nå fikk jeg virkelig lyst til å lese den nå!
Herregud jeg elsker den boka! Jeg leste den på engelsk første gang, og jeg synes den var en god del bedre. Det er noe med språket som på en måte endrer det hele litt. Jeg har også sett begge filmene. Jeg elsker Stanley Kubrick, men jeg liker 97 versjonen bitte litt grann bedre, selv om jeg ble litt sur og skuffet da jeg så filmene. Du kan likevel ikke sammenligne dem så mye, fordi det er to forskjellige filmer, de tolker boken litt ulikt. Jeg skjønner at alt kan ikke være likedan i filmene, men i det minste kunne de ha funnet noen som ligner og er nærmere samme alder som Dolores.

Den er vanskelig å forklare. Det samme er måten den er så skremmende, grusomt vakkert skrevet på. Du setter deg inn i det vakre språket og forklaringene, men avskyr det samtidig. Vanskelig å forklare, men helt ubeskrivelig fantastisk bok.
har hatt den i hyllen min aldri så lenge.


Forside Profil Arkiv
maren elisabeth, 22, tønsberg

hits