Bøker jeg leste i 2012

 

 

 

Inspirert av denne bloggposten bestemte jeg meg for å summere opp det siste året i bøker. Dette er altså bøkene jeg har lest i 2012, i ingen spesiell rekkefølge. Jeg har ikke lest like mye i år som jeg har pleid å gjøre, uten at jeg helt vet hvorfor. Det startet bra og jeg leste masse i vår og i sommer, men så mistet jeg liksom inspirasjonen litt. Jeg håper på å finne den igjen i 2013. Jeg tror den beste boken jeg leste i 2012 må være Lolita av Nabokov. Jo lenger tid det går jo mer tenker jeg på den som en favorittbok. Just Kids av Patti Smith kommer også høyt opp. Jeg elsket den, selv om jeg egentlig bare plukket den opp på impuls. Det samme gjør Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve av Ann Heberlein, som jeg syntes var veldig interessant. Egentlig likte jeg alle bøkene jeg leste i år. Jeg er veldig god på å velge meg bøker jeg kommer til å like. Så alle på denne listen anbefales. Beste boken du leste i 2012?

Evig Søndag

"Jeg har hørt at dersom man smiler uten at noen er til stede, er man lykkelig. Hvilken artigfrans var det egentlig som sa det?"

I går leste jeg "Evig Søndag" av Linnéa Myhre! Jeg har aldri lest bloggen hennes og hadde nok derfor litt andre forventninger enn de fleste andre som har lest denne boken. Jeg visste egentlig ingenting fra før av, bortsett fra det lille jeg hadde lest i media. Boken handler uansett om Linnéa Myhre, bak bloggen "Alt du vet er feil." Den følger henne gjennom ett år med spiseforstyrrelser, depresjon, misantropi og psykiateren Finn.

Jeg likte boken veldig godt. Det var mye jeg kjente meg igjen i, men det var også mye jeg ikke kjente meg igjen i. Mest av alt føles boken veldig ekte. Den er ufiltrert og alt har fått være med, det gode og det dårlige. Kanskje aller mest det dårlige. Det jeg likte aller mest ved boken var å lese om forholdet mellom Linnéa og moren hennes. Det jeg likte minst var at boken sluttet litt brått. Det fantes liksom ingen løsninger eller noen reflekterende ord på slutten. Men man må huske på at i virkeligheten finnes det ikke alltid løsninger og det blir ikke alltid bedre. Noe denne boken står for mer enn andre, ettersom den er nettopp virkelighet.

Jeg synes også at tittelen på boken - Evig Søndag - er veldig god. Fin, samtidig som den passer perfekt til boken. Linnéa beskriver nemlig livet sitt som en slags evig Søndag der alt er meningsløst og man alltid venter på at dagen skal ende. Jeg kjenner meg veldig igjen i denne meningsløsheten og konstante ventingen.

Denne boken passer veldig bra for de som kanskje sliter med litt det samme som Linnéa - det er en veldig god og ekte skildring. Men den passer også godt for de som bare er nysgjerrige. Det er greit det også. Aller mest passer den kanskje for de som mener at folk som sliter med depresjoner o.l. bare trenger å skjerpe seg. Jeg anbefaler denne boken til alle som tenker slik.

Jeg leste denne boken i løpet av noen timer i går. Den er veldig kort (under 200 sider) og passer aller best til å leses fra perm til perm. Om jeg skulle gitt den terningkast (kanskje jeg skal begynne med det?) hadde det nok blitt en veldig sterk firer. Jeg kommer nok uansett til å tenke på den i en god stund fremover, og håpe på at det kanskje kommer en oppfølger en dag.

Om en bok med titelen Lolita

 Klokken er noen minutter over tre og jeg sitter her og hører på Kate Bush. For omtrent tjuefire timer siden leste jeg de siste ordene i Lolita av Vladimir Nabokov og nå har jeg akkurat sett ferdig filmen. Det er vanskelig å forklare Lolita til en som aldri har hørt om den. Det er vanskelig å si noe som ikke kommer til å skremme den andre personen fra å noen gang lese den. Den middelaldrende hovedpersonen i Lolita, Humbert Humbert, er pedofil. Boken handler om hans "kjærlighet" til 12-år gamle Dolores "Lolita" Haze. Lolita er en skrekkhistorie, en kjærlighetshistorie, en komedie. Den har også blitt beskrevet som - og dette passer kanskje best - et kjærlighetsbrev til det engelske språket.

 Lolita er en sånn bok der du aldri kan være helt sikker på at det du leser virkelig skjer, eller om det hele bare er en stor metafor (eller verre, bare meningsløst lureri). Av en eller annen grunn er disse bøkene favorittene mine. De holder meg på vakt på en måte. Jeg følger mer med, konsentrerer meg hardere. Humbert er det man kaller en unreliable narrator. Om man følger med på detaljer og datoer begynner man å skjønne at noen av tingene han beskriver aldri kunne ha hendt. Da begynner man kanskje å lure på hva dette egentlig betyr og hva som ligger mellom linjene. Du kan også selvfølgelig ignorere alt dette og bare ta historien som den er, uten å overanalysere eller tenke for mye. Historien er god nok for seg selv, det mener jeg.

 Det vakreste og rareste med Lolita er språket. Boken er full av kompliserte ord, vakre setninger og ordspill. Noen ganger føler jeg at jeg leser bøker mest for språket, fordi jeg tror at et fantastisk språk kan gjøre alle historier spennende. Men man må kanskje ha en dose fortellerkunst også. Lolita er det første jeg leser av Nabokov (men ikke det siste) og jeg beundrer han allerede stort. Han har alltid full kontroll over språket og språket har full kontroll over leseren. Mesteparten av tiden kunne jeg ikke fordra hovedpersonen Humbert, men så - innimellom - lurte teksten meg til å støtte ham allikevel. Noe som er ganske sykt og også - i min mening - kanskje det beste med Lolita.

 Det er mange, inkludert meg, som har ting å si om Lolita. Men ikke hør på dem. Hør bare på dette: les den og finn ut selv. Det er en bok jeg anbefaler til alle. Trass i temaet synes jeg ikke den er for vulgær eller sjokkerende. Det er en grusom historie fortalt på en uhyre vakker og elegant måte.

 Siden jeg allikevel er her nå og siden vi allikevel snakker om dette kan jeg si litt om filmen også. Jeg har bare sett 1997-versionen, men jeg skal nok få sett originalen fra 1962 (av Stanley Kubrick) en dag også. Jeg synes filmen var god, men jeg synes ikke den kan måle seg med boken. Jeg pleier å se filmatiseringer rett etter at jeg er blitt ferdig med boken og det første som slår meg er hvor fort alt plutselig går. Jeg vet at en film ikke kan være fem timer lang, men jeg føler også ofte at for mye blir ofret. Så les boken først. I hvert fall i dette tilfellet. Og jeg anbefaler deg å lese den på Engelsk, selv om den Norske oversettelsen også er veldig fin.

Fire fine (bøker)

1. Den som blunker er redd for døden av Knud Romer
"Nykøbing Falster er en by som er så liten at den slutter før den har begynt. Hvis du er inne, kan du ikke komme ut - og hvis du er utenfor, kan du ikke komme inn. Du går tvers gjennom, og det eneste sporet som byen etterlater, sitter i klærne og lukter av gjødsel om sommeren og sukkerroer om vinteren. Her ble jeg født i 1960, og det var det nærmeste jeg kunne komme å ikke finnes."
Dette er en roman om en gutt som vokser opp i en bitteliten by med en schizofren mor og en tvangsneurotisk far. En kort, men fin liten bok.

2. Muleum av Erlend Loe
Julie er 18 år gammel og mister hele familien sin i en flyulykke. Hun bestemmer seg for å dø og flyr over hele verden i håp om at flyet skal styrte. Jeg var litt i tvil når det kom til Erlend Loe før jeg faktisk begynte å lese bøkene hans. Ny synes jeg, som mange andre, at han er helt fantastisk. Muleum er en av de fineste bøkene jeg har lest. De fleste bøker du leser er helt ok. Greie, men de stikker seg egentlig ikke ut. Muleum er ikke sånn. Jeg leste til klokken fem om morgenen og jeg gråt masse. Helt fantastisk, trist, fin, vond, god.



3. Me Talk Pretty One Day av David Sedaris
Jeg vet ikke om noen av dere har hørt om David Sedaris. Det hadde i hvert fall ikke jeg. Jeg plukket opp boken hans helt tilfeldig på biblioteket en gang i fjor vinter fordi forsiden var fin. Boken er en samling essays om livet til forfatteren, fra han var barn til han ble voksen og flyttet til Frankrike med kjæresten Hugh. Me Talk Pretty One Day er antagelig den morsomste boken jeg noensinne har lest og jeg lo faktisk høyt flere ganger. Jeg kommer veldig snart til å lese mer av Sedaris. Anbefales veldig.

4. Battle Royale av Koushun Takami
Da jeg ba om bokanbefalinger var det mange som anbefalte The Hunger Games. Til dere anbefaler jeg Battle Royale. Boken fra 1999 foregår i Japan. Hvert år blir 42 skoleelever tvunget til å slåss til døden i "the Program." Boken er ganske lang, men lett å lese. Jeg har ikke lest The Hunger Games og skal derfor ikke prøve å sammenligne eller si at noen hermer. Men om noen har lest begge har jeg veldig lyst til å høre deres meninger.
Boken er også film, for de som føler seg litt truet av de 600 sidene.

Darlah - 172 timer på månen

Den siste.. halve uken har jeg lest Darlah av Johan Harstad! Harstad er kanskje mer kjent for Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? som har blitt ganske kjent her i bloggmiljøet og også i resten av Norge gjennom tv-serien. Darlah er hans første roman for ungdom og den er i sjangeren Science Fiction (godt blandet med litt horror). Den handler om tre ungdommer som vinner en tur til månen. Jeg har alltid vært litt svak for både Science Fiction, månen og horror så denne boken fikk jeg kjempelyst til å lese.

Boken er på nesten 400 sider, men det går fort unna. Skriften er stor - det er tross alt en ungdomsbok - og enda innledningen er lang er det få trege punkter. Mange klager på at starten var for lang og seig, men jeg synes ikke dette var noe problem i det hele tatt. Derimot synes jeg det var mange språklige feil og mye dårlig setningsoppbygging (i hvert fall nok til at jeg irriterte meg over det) og noen steder virket boken dårlig redigert.

Jeg må bare få frem at denne boken er utrolig spennende. Den får det til som få andre har fått det til. Det var øyeblikk der jeg satt meg opp i sofaen og tenkte "Oi, oi, oi!" Boken er også full av små hint og spark til Science Fiction-filmer. Dette er veldig gøy for oss som liker sånt, men de som ikke gjør det vil nok ikke fange det opp.

En av de tingene jeg likte aller best med boken er at mange av "ingrediensene" faktisk er sanne. Kanskje mest bemerkelsesverdig Emilie Sagée. Hun var en lærerinne på 1800-tallet og ved flere anledninger skal både elevene og kollegaene hennes ha sett dobbeltgjengeren til Sagée. Du kan google det om du vil ha mer informasjon. Denne saken er berømt og selv om vi ikke har noen forklaring på hva som skal ha skjedd er vitneforklaringene ekte.
Bak i boken kan du finne en liste over flere ting som har skjedd i virkeligheten. Denne listen gjør boken litt mer ekte og litt mer skummel.

Om jeg skulle gitt boken et terningkast ville det blitt fem. Dette er en kjempegod bok som passer for alle - ikke bare ungdommer. Jeg er ikke lettskremt, men jeg er nå herlig redd for å se dobbeltgjengeren min i vinduet eller i speilet. Det burde også nevnes at Harstad har mye - mye - kunnskap om rommet, månen og astronauter. Jeg er imponert!

Les Darlah!

Fire fine (bøker)

En stund siden jeg har gjort dette nå, men her kommer fire bokanbefalinger på en sen Lørdag/tidlig Søndag!

1. Tilstrekkelig vakkert (Synne Sun Løes)
Johanne er dømt til og dø, og Jenny er dømt til å leve. De to sender brev med hverandre og forteller om hverdagen sin og livene sine. Dette er egentlig en ungdomsbok, men jeg føler det er en bok hvem som helst kan lese og like. Kanskje den eneste boken som virkelig har fått meg til å strigråte mye. Veldig sterk, emosjonell, intens. Kan og bør leses på en kveld. En helt fantastisk fin bok.

2. House of Leaves (Mark Z. Danielewski)
Jeg har hatt tre virkelig store litteraturopplevelser så langt i mitt (relativt korte) liv. Den første var A Clockwork Orange. Den andre Kafka on the Shore. Og den tredje er House of Leaves. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive denne boken kort og godt. La oss si at det er en historie om en familie som flytter inn i et hus. Huset viser seg å være større på innsiden enn på utsiden. Det virker ganske enkelt - men det er det ikke. Det er en vanskelig bok. En tung bok. Det går ikke lett. Men det er verdt det. Du må bare stole på meg.

3. Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det og Aaliyah (Audun Mortensen)
Wow, her kom det to anbefalinger på ett punkt. Jeg klarte rett og slett ikke velge. Audun Mortensen er norsk, ganske ny på forfatterområdet og helt fantastisk. Bøkene er diktsamlinger og overraskende moderne. Begge kan leses i løpet av en busstur eller en skoletime. Mortensen sier selv at han skriver for "eksistensielt forvirrede hipstere, deprimerte kjønnsforskere, tenåringer, frilansjournalister, ensomme studenter og livsglade småbarnsforeldre." Og faller vi ikke alle inn i minst to av disse kategoriene?

4. Ingenting (Janne Teller)
Pierre Anthon bestemmer seg for å slutte på skolen fordi det ikke er noen vits i å gjøre noe når det ikke betyr noe uansett. "Alt er likegyldig, alt er et stort skuespill, og snart er alle døde og glemt og ingenting." Klassekameratene bestemmer seg for å overbevise Pierre Anthon om at det finnes ting som betyr noe og lager en 'haug av betydning.' Denne boken er også på nivået ungdom - men den er merkelig filosofisk og til tider nesten uhyggelig. Veldig rar, svært tankevekkende og rett og slett en bra bok.

The Price

Tramps and vagabonds have marks they make on gateposts and trees and doors, letting others of their kind know a little about the people who live at the houses and farms they pass on their travels. I think cats must leave similar signs; how else to explain the cats who turn up at our door through the year, hungry and flea-ridden and abandoned?
   We take them in. We get rid of the fleas and the ticks, feed them and take them to the vet. We pay for them to get their shots, and, indignity upon indignity, we have them neutered or spayed. And they stay with us, for a few months, or for a year, or for ever.
   Most of them arrive in summer. We live in the country, just the right distance out of town for the city-dwellers to abandon their cats near us.
   We never seem to have more than eight cats, rarely have less than three. The cat population of my house is currently as follows: Hermione and Pod, tabby and black respectively, the mad sisters who live in my attic office, and do not mingle; Princess, the blue-eyed long-haired white cat, who lived wild in the woods for years before she gave up her wild ways for soft sofas and beds; and, last but largest, Furball, Princess's cushion-like calico long-haired daughter, orange and black and white, whom I discovered as a tiny kitten in our garage one day, strangled and almost dead, her head poked through an old badminton net, and who surprised us all by not dying but instead growing up to be the best-natured cat I have ever encountered.
   And then there is the black cat. Who has no other name than the Black Cat, and who turned up almost a month ago. We did not realise he was going to be living here at first: he looked too well-fed to be a stray, too old and jaunty to have been abandoned. He looked like a small panther, and he moved like a patch of night.

 One day, in the summer, he was lurking about our ramshackle porch: eight or nine years old, at a guess, male, greenish-yellow of eye, very friendly, quite unperturbable. I assumed he belonged to a neighbouring farmer or household.
   I went away for a few weeks, to finish writing a book, and when I came home he was still on our porch, living in an old cat- bed one of the children had found for him. He was, however, almost unrecognisable. Patches of fur had gone, and there were deep scratches on his grey skin. The tip of one ear was chewed away. There was a gash beneath one eye, a slice gone from one lip. He looked tired and thin.
   We took the Black Cat to the vet, where we got him some antibiotics, which we fed him each night, along with soft cat food.
   We wondered who he was fighting. Princess, our white, beautiful, near-feral queen? Raccoons? A rat-tailed, fanged possum?
   Each night the scratches would be worse -- one night his side would be chewed-up; the next, it would be his underbelly, raked with claw marks and bloody to the touch.
   When it got to that point, I took him down to the basement to recover, beside the furnace and the piles of boxes. He was surprisingly heavy, the Black Cat, and I picked him up and carried him down there, with a cat-basket, and a litter bin, and some food and water. I closed the door behind me. I had to wash the blood from my hands, when I left the basement.

 

 

He stayed down there for four days. At first he seemed too weak to feed himself: a cut beneath one eye had rendered him almost one-eyed, and he limped and lolled weakly, thick yellow pus oozing from the cut in his lip.
   I went down there every morning and every night, and I fed him, and gave him antibiotics, which I mixed with his canned food, and I dabbed at the worst of the cuts, and spoke to him. He had diarrhoea, and, although I changed his litter daily, the basement stank evilly.
   The four days that the Black Cat lived in the basement were a bad four days in my house: the baby slipped in the bath, and banged her head, and might have drowned; I learned that a project I had set my heart on -- adapting Hope Mirrlees' novel Lud in the Mist for the BBC -- was no longer going to happen, and I realised that I did not have the energy to begin again from scratch, pitching it to other networks, or to other media; my daughter left for Summer Camp, and immediately began to send home a plethora of heart-tearing letters and cards, five or six each day, imploring us to take her away; my son had some kind of fight with his best friend, to the point that they were no longer on speaking terms; and returning home one night, my wife hit a deer, who ran out in front of the car. The deer was killed, the car was left undriveable, and my wife sustained a small cut over one eye.
   By the fourth day, the cat was prowling the basement, walking haltingly but impatiently between the stacks of books and comics, the boxes of mail and cassettes, of pictures and of gifts and of stuff. He mewed at me to let him out and, reluctantly, I did so.
   He went back onto the porch, and slept there for the rest of the day.
   The next morning there were deep, new gashes in his flanks, and clumps of black cat-hair -- his -- covered the wooden boards of the porch.

Letters arrived that day from my daughter, telling us that Camp was going better, and she thought she could survive a few days; my son and his friend sorted out their problem, although what the argument was about -- trading cards, computer games, Star Wars or A Girl -- I would never learn. The BBC Executive who had vetoed Lud in the Mist was discovered to have been taking bribes (well, 'questionable loans') from an independent production company, and was sent home on permanent leave: his successor, I was delighted to learn, when she faxed me, was the woman who had initially proposed the project to me before leaving the BBC.
   I thought about returning the Black Cat to the basement, but decided against it. Instead, I resolved to try and discover what kind of animal was coming to our house each night, and from there to formulate a plan of action -- to trap it, perhaps.
   For birthdays and at Christmas my family gives me gadgets and gizmos, pricy toys which excite my fancy but, ultimately, rarely leave their boxes. There is a food dehydrator and an electric carving knife, a bread-making machine, and, last year's present, a pair of see-in-the-dark binoculars. On Christmas Day I had put the batteries into the binoculars, and had walked about the basement in the dark, too impatient even to wait until nightfall, stalking a flock of imaginary Starlings. (You were warned not to turn it on in the light: that would have damaged the binoculars, and quite possibly your eyes as well.) Afterwards I had put the device back into its box, and it sat there still, in my office, beside the box of computer cables and forgotten bits and pieces.
   Perhaps, I thought, if the creature, dog or cat or raccoon or what-have-you, were to see me sitting on the porch, it would not come, so I took a chair into the box-and-coat-room, little larger than a closet, which overlooks the porch, and, when everyone in the house was asleep, I went out onto the porch, and bade the Black Cat goodnight.

 

 

That cat, my wife had said, when he first arrived, is a person. And there was something very person-like in his huge, leonine face: his broad black nose, his greenish-yellow eyes, his fanged but amiable mouth (still leaking amber pus from the right lower lip).
   I stroked his head, and scratched him beneath the chin, and wished him well. Then I went inside, and turned off the light on the porch.
   I sat on my chair, in the darkness inside the house, with the see-in-the-dark binoculars on my lap. I had switched the binoculars on, and a trickle of greenish light came from the eyepieces.
   Time passed, in the darkness.
   I experimented with looking at the darkness with the binoculars, learning to focus, to see the world in shades of green. I found myself horrified by the number of swarming insects I could see in the night air: it was as if the night world were some kind of nightmarish soup, swimming with life. Then I lowered the binoculars from my eyes, and stared out at the rich blacks and blues of the night, empty and peaceful and calm.
   Time passed. I struggled to keep awake, found myself profoundly missing cigarettes and coffee, my two lost addictions. Either of them would have kept my eyes open. But before I had tumbled too far into the world of sleep and dreams a yowl from the garden jerked me fully awake. I fumbled the binoculars to my eyes, and was disappointed to see that it was merely Princess, the white cat, streaking across the front garden like a patch of greenish-white light. She vanished into the woodland to the left of the house, and was gone.

I was about to settle myself back down, when it occurred to me to wonder what exactly had startled Princess so, and I began scanning the middle distance with the binoculars, looking for a huge raccoon, a dog, or a vicious possum. And there was indeed something coming down the driveway, towards the house. I could see it through the binoculars, clear as day.
   It was the Devil.
   I had never seen the Devil before, and, although I had written about him in the past, if pressed would have confessed that I had no belief in him, other than as an imaginary figure, tragic and Miltonion. The figure coming up the driveway was not Milton's Lucifer. It was the Devil.
   My heart began to pound in my chest, to pound so hard that it hurt. I hoped it could not see me, that, in a dark house, behind window-glass, I was hidden.
   The figure flickered and changed as it walked up the drive. One moment it was dark, bull-like, minotaurish, the next it was slim and female, and the next it was a cat itself, a scarred, huge grey-green wildcat, its face contorted with hate.
   There are steps that lead up to my porch, four white wooden steps in need of a coat of paint (I knew they were white, although they were, like everything else, green through my binoculars). At the bottom of the steps, the Devil stopped, and called out something that I could not understand, three, perhaps four words in a whining, howling language that must have been old and forgotten when Babylon was young; and, although I did not understand the words, I felt the hairs raise on the back of my head as it called.
   And then I heard, muffled through the glass, but still audible, a low growl, a challenge, and, slowly, unsteadily, a black figure walked down the steps of the house, away from me, toward the Devil. These days the Black Cat no longer moved like a panther, instead he stumbled and rocked, like a sailor only recently returned to land.
   The Devil was a woman, now. She said something soothing and gentle to the cat, in a tongue that sounded like French, and reached out a hand to him. He sank his teeth into her arm, and her lip curled, and she spat at him.
   The woman glanced up at me, then, and if I had doubted that she was the Devil before, I was certain of it now: the woman's eyes flashed red fire at me; but you can see no red through the night-vision binoculars, only shades of a green. And the Devil saw me, through the window. It saw me. I am in no doubt about that at all.
   The Devil twisted and writhed, and now it was some kind of jackal, a flat-faced, huge-headed, bull-necked creature, halfway between a hyena and a dingo. There were maggots squirming in its mangy fur, and it began to walk up the steps.
   The Black Cat leapt upon it, and in seconds they became a rolling, writhing thing, moving faster than my eyes could follow.
   All this in silence.
   And then a low roar -- down the country road at the bottom of our drive, in the distance, lumbered a late-night truck, its blazing headlights burning bright as green suns through the binoculars. I lowered them from my eyes, and saw only darkness, and the gentle yellow of headlights, and then the red of rear lights as it vanished off again into the nowhere at all.

 

 

When I raised the binoculars once more there was nothing to be seen. Only the Black Cat, on the steps, staring up into the air. I trained the binoculars up, and saw something flying away - - a vulture, perhaps, or an eagle -- and then it flew beyond the trees and was gone.
   I went out onto the porch, and picked up the Black Cat, and stroked him, and said kind, soothing things to him. He mewled piteously when I first approached him, but, after a while, he went to sleep on my lap, and I put him into his basket, and went upstairs to my bed, to sleep myself. There was dried blood on my tee shirt and jeans, the following morning.
   That was a week ago.
   The thing that comes to my house does not come every night. But it comes most nights: we know it by the wounds on the cat, and the pain I can see in those leonine eyes. He has lost the use of his front left paw, and his right eye has closed for good.
   I wonder what we did to deserve the Black Cat. I wonder who sent him. And, selfish and scared, I wonder how much more he has to give.

Neil Gaiman



Forside Profil Om Maren Arkiv
maren elisabeth, 21, tønsberg

hits