Hemmeligheter #8

Ok, her kommer et nytt innlegg med hemmeligheter! Det er en god stund siden sist, men formatet er fortsatt det samme. Mine kommentarer står i kursiv. Jeg synes det er så fint når dere sender meg hemmeligheter. Jeg tror liksom at jeg kommer til å skjønne hvem som har skrevet hva, men så langt har jeg ikke gjettet personen bak en eneste en. Vi lever alle et slags dobbeltliv som ingen andre vet om og vi har alle hemmeligheter. Det er en av de tingene som kommer til å gjelde uansett hvor gammel menneskeheten blir. Jeg synes akkurat det er så spennende.

fully clothed, i'll float away

Da jeg gikk i tredje bestemte jeg meg for at jeg skulle være kristen. Da jeg sa det til mamma lo hun, men det var greit. Hver dag ba jeg til gud om han skulle la meg dø. Men det skjedde ikke. Jeg har to søskenbarn som går i tredje og fjerde nå. De har det så fantastisk. De trenger ikke å bekymre seg for noen ting. De er aldri lei seg, ikke egentlig. Faen, så urettferdig verden er.

Noen ganger liker jeg mine egne innlegg på bloglovin'!

Gjennom mesteparten av barndommen min slet jeg med angst som ødela alle dagene mine. Når jeg tenker på barndommen min nå er det ikke et godt minne. Jeg kunne ønske jeg fikk hjelp av en psykolog tidligere, da hadde jeg kanskje ikke vært så skadet som jeg er nå.

Jeg er bare så lei alt. Hvorfor forstår ingen det?

Jeg strever så utrolig mye med å være smart og flink og engasjert og morsom og sosial og alt det der perfekte greiene, men jeg klarer det ikke. Jeg klarer ingenting. Jeg lurer på om jeg hater megselv.

Noen ganger ønsker jeg meg en katastrofe - en alvorlig sykdom, en ulykke, å miste nære slektninger - bare for å ha noe som kan ligge til grunn for denne enorme tristheten. Bare for at noen skal se meg igjen.

I think my bones are breaking

Det hender jeg drømmer om avdøde slektninger jeg aldri har møtt. Når jeg beskriver utseendet deres til personer som kjente dem, så stemmer det på en prikk selv om jeg aldri har sett bilder av dem. Til og med detaljer som hvordan stemmene deres høres ut, til hvordan de sitter og hva slags sko de har. Jeg blir så utrolig skremt av dette. Får ikke sove. Er redd. Paranoid, kanskje. Skulle ønske jeg kunne bytte med noen, for jeg orker ikke mer.

Jeg utsetter å gå til legen for jeg er redd for at han skal si at jeg aldri kan få barn.

Jeg vil dø.

Om du har tenkt til å ta livet av deg, hvorfor ikke bare reise langt vekk alene istedet. Saml opp penger, ta med deg de viktigste tingene og bare dra. Om det ikke går hadde du uansett planlagt å dø. Hvorfor ikke prøve å forandre hele livet ditt først. Jeg synes det er en menneskerett å bestemme når man skal dø, men jeg synes også at man bør prøve alt først. Selv ekstreme løsninger. Man kan alltid velge å dø, men når man har dødd kan man ikke velge livet igjen.

Jeg var ordentlig og dypt forelsket i en som ikke eksisterte i nesten ett år. Det hender jeg fortsatt tror at jeg er det.

Jeg har en drøm. Jeg skriver, ingen vet det. Jeg vil leve av å skriv. En dag jeg blir tøff nok, skal jeg sende det jeg har skrevet til et forlag.

Stå på! Du kan få det til om du virkelig gir alt. Det tror jeg på.

For tre år siden var jeg på en fest. Der traff jeg en gutt. Vi snakket sammen i kanskje ti minutter. Noen uker etterpå gikk jeg til matbutikken der han jobbet. Vi snakket sammen i ti minutter og jeg fortalte at jeg var forelsket i ham. Han sa han var forelsket i meg også. vi traff ikke hverandre igjen. sommeren året etterpå fikk jeg en kjæreste. Julen etterpå var jeg og kjæresten på en etterfest, og der traff jeg ham igjen. Vi utvekslet et lite hei og et nikk. Nå bor vi i samme by. ingen av oss har kjæreste. Vi tok samme buss her en dag. Blikket vårt møttes, men vi utvekslet ikke et eneste ord. Jeg drømmer hver eneste natt at vi er sammen.

Hvorfor ikke snakke med han? Du turte å fortelle han at du var forelsket i ham, den gangen for lenge siden. Det er mange som aldri i verden hadde turt det. Du har ingenting å tape og det er mye bedre enn å aldri vite om det kunne ha blitt noe. Jeg sier go for it.

Untitled

Sometimes I make myself throw up after I eat, and it should terrify me but it doesn't.

Noen ganger har jeg selvmordstanker, men det er ikke fordi jeg ønsker å velge bort livet. Det er fordi jeg ikke orker livet sånn som det er nå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av den dalen jeg har rotet meg inn i.

Jeg har egentlig gitt opp kjærligheten. Ingenting går min vei. Jeg liker (elsker) bare de jeg ikke kan få, og det suger.

Jeg tror det er mange som føler det sånn. Det er ikke så mye å gjøre med det, vi kan ikke velge hvem vi forelsker oss i. Men jeg tror det er bedre å like noen man ikke kan være med enn å slå seg til ro med en man egentlig ikke liker på den måten. Jeg har aldri skjønt de som har kjæreste bare for å ha det.

Jeg tror jeg er forelsket.

Jeg har forelsket meg i ei jente, for aller første gang. Sist jeg var forelsket var for 5 år siden, i en gutt. Trodde jeg var hetero, men vet ikke helt lenger.

proper

Untitled

Jeg kunne ønske jeg levde på 20-tallet. Tenker på det usunt mye.

Jeg kunne ønske jeg levde på 80-tallet!

Når jeg var 8 år dro faren min fra meg, og fikk en ny kone og ny sønn i utlandet - uten å fortelle meg og min mor, eller hans egne foreldre om det. Hans foreldre, mine besteforeldre, sa de aldri ville ha noe med barnet å gjøre, men etter å ha sett ham "kunne de ikke si nei", og jeg ble erstattet. En dag når han var hjemme og passet meg, fikk han en mail med link til en bilulykke, der var det før og etter bilder av damen, med det lange svarte håret - som på etter bilde hverken hadde hår eller hud eller menneskelige trekk. Jeg utviklet en form for shizofreni på grunn av dette, jeg hater han for det. Nå ser jeg denne damen hver dag, inkludert andre sikkelser, og jeg gråter og gråter og orker ikke mer. En periode, når han, kone og barn hadde kommet til norge, ble jeg tvunget til å dra dit. Jeg var 13 år og kunne ikke bestemme selv. "Jeg håper han ikke blir sånn som deg," sa han, han ville ikke ha ennå et barn som ikke var lykkelig, som ikke var bra nok.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til deg, men jeg føler at jeg bør si noe. Ikke tro at du ikke er bra nok bare fordi du sliter psykisk! Det er en sykdom og det er ikke noe du kan noe for. Om en annen person ikke kan forstå det er det deres feil og ikke din. Ikke la noen få deg til å tenke at du er mindre verdt.

but now i don't care

tidligere hemmeligheter / send hemmelighet

Hemmeligheter #7

Hvem er jeg? Jeg vet ikke selv engang.

Jeg er nitten år gammel, og jeg har aldri vært nærere et annet menneske enn jeg var da jeg og en venninne kjempet oss igjennom en vanskelig natt for henne. Jeg har en kjæreste, men jeg synes nærhet er vanskelig, uansett hvor mye jeg stoler på han, uansett hva som helst. Men da jeg strøk venninnen min over ryggen til hun sovnet, da var det ikke vanskelig å ligge så nær henne. Det finnes håp, også for sånne som meg, sånne som er litt ødelagte, men som allikevel alltid klarer oss. Det finnes håp, og nærhet er ikke bare skummelt. Nærhet er også varme, og hjerteslag, og kjærlighet.

Ingen forstår hvor håpløs jeg egentlig er.

Untitled

Jeg er ganske sikker på at en "venninne" av meg har spiseforstyrrelser. For noen uker siden fant jeg f.eks. kaloridagboken hennes, og jeg ble så glad for at nesten alle dagene hadde vært sunne, men det var ikke for hennes skyld, men for min - jeg kan dette - enedelig har jeg funnet noe jeg er god på, som jeg kontrollerer, og ja. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre for henne, fordi jeg er redd for å avsløre meg selv.

Sometimes I think I'll die alone.

I think I'd love to die alone.

Føler meg ubrukelig.

Noen ganger er jeg glad for at livet mitt er så vridd og teit og merkelig som det er. Jeg har gått gjennom mye vondt, men jeg vet i hvert fall at jeg har levd.

"But you should never be embarrassed by your trouble with living. Because it's the ones with the sorest throats, Laura, who have done the most singing."

Jeg ser svart/hvitt når jeg har sex.

I dag kuttet jeg meg selv for første gang. På grunn av faren min, som jeg har innsett at jeg hater. Hat er et sterk ord, men jeg hater han virkelig.

Det er lov å hate faren sin. Man skal ikke elske noen bare fordi den personen er familie. Nå vet jeg ingenting om din situasjon, men det å ha foreldre som ikke stiller opp/ikke viser at de er glade i deg er noe av det verste som finnes.

Egentlig, så er jeg glad for at jeg ikke har småsøsken. For da slipper jeg å skuffe dem slik som brødrene mine skuffer meg.

Jeg har omtrent ikke spist noe på en uke. Lurte alle og sa det var kvalme, lurte meg selv også. Likte kontrollen da ga meg. I dag mistet jeg litt kontroll, og spiste fem biter mer enn ingenting. Nå sitter jeg med spysmak bak fortenna, og lurer på om jeg er på vei i en vei jeg ikke vil gå, eller om jeg bare er hysterisk. Ulv, ulv!

Ingen merker at jeg er trist, men jeg er trist. Virkelig trist.

Jeg skulle ønske han fine gutten på musikklinja, han med det blonde håret, det fine smilet og nesten helt den samme musikksmaken som meg, var like forelska i meg som jeg er i han.

Untitled

Jeg har lovet meg selv at jeg skal ta livet av meg før jeg fyller 27. Jeg nekter å bli gammel. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tør ikke bli gammel.

Hvorfor høres alt så perfekt ut på Internett? Man går rundt i Oslo (f.eks) i perfekte kjoler med tynnstrømpebukse og krage, spiser makroner til man blir mett, leser flere tusen bøker, drikker te hele tiden og går på café. Det er ikke sånn, i hvertfall ikke i mitt liv. Her er det lekser i tonnevis, joggebukser og trening, chilling og pepsi max og energidrikker!

Jeg liker livet mitt, men samtidig liker jeg det ikke.

Jeg tør ikke si til mamma og pappa at jeg ikke har det bra og synes det er vanskelig med mennesker og sikkert helst burde gått til psykolog.

Jeg har kjærlighetssorg uten å egentlig ha hatt kjærligheten.

Slik har jeg følt det nesten hele livet. Jeg tror jeg har kjærlighetssorg for noe eller noen som ikke finnes.

Jeg er forelsket i bestevennen min. Jeg fortalte det til han og han sa han ville prøve å holde på for å se hvordan ting gikk. En uke senere avsluttet vi det. Jeg er fortsatt forelsket i bestevennen min.

Du er modig som sto frem og fortalte ham det! Det er nok mange som aldri ville hat mot nok til det. Går det ikke så går det ikke - men du prøvde i hvert fall.

Untitled

Jeg ser ofte en gammel mann på bussterminalen etter skolen, han er naboen som misbrukte meg som barn. Jeg tror ikke han kjenner meg igjen, men jeg blir redd og anspent hver gang, og klarer ikke la være å nistirre, selv om jeg vet at jeg ikke er "utsatt" lenger. Innimellom får vi øyekontakt og jeg ser alltid om det finnes noe skyldfølelse der. Om ikke for meg, så får alle de andre barna. Jeg ser det aldri, og hver gang jeg ikke ser det, blir hele dagen min ødelagt. Jeg tror jeg er i ferd med å bli besatt, fordi jeg ser etter ham hver dag. Er jeg sprø?

Er det noen som vet at du har blitt misbrukt? Jeg vet egentlig ikke så mye om dette, det har heldigvis aldri skjedd meg, men jeg har intrykk av at det er mange som ikke forteller. Fordi de er redde eller fordi det er flaut eller av andre grunner. Men jeg tror det er viktig å fortelle noen man kjenner. Få det ut. Det er ingen som har godt av å holde på vonde hemmeligheter. Når det er sagt - fuck han. Rett og slett. Ikke la han ødelegge dagen din. (Og du er absolutt ikke sprø.)

Jeg er så lei av å være meg selv. Jeg vil bare ut av kroppen min, og vekk fra alt.

Jeg vet ikke hvem jeg er. Er så vanskelig alt sammen.

Untitled

Jeg liker å skrive hemmeligheter til deg, Maren. For jeg føler at du forstår, litt i hvert fall. Jeg tror ikke jeg har det helt bra. jeg tror ikke at mine nærmeste har det helt bra heller. Jeg skyver dem vekk fordi jeg er redd for at de skal skade meg, eller enda verre, påvirke meg. Jeg vil bare være meg selv, hel og lykkelig. Dessverre er jeg vel så langt unna det som man kan komme, og alle sier det kommer til å ta tid å fikse dette. Jeg vet ikke om jeg har tid.

Jeg kutter meg selv og liker å se på porno. Jeg er forelsket og jeg er deprimert. Hodet mitt er et eneste stort kaos og jeg ser ingen vei ut av det.

Det er ingenting galt med deg og du er nok ikke så unormal som du tror. Alles hoder er litt kaos - spesielt i tenårene. Slapp av. Du finner veien ut av det etterhvert. Antagelig helt uten å prøve. Livet er fint sånn.

Hvordan forteller man folk at de er grunnen til at man kutter seg?

Jeg vet ikke. Aner ikke. Er det en venn? I så fall burde det gå an å si ifra på en ordentlig måte at det han/hun gjør sårer deg. Du trenger ikke nødvendigvis fortelle han/henne at de er grunnen til at du kutter deg. Men ikke vær redd for å si hva du føler.

Jeg føler meg kvalt i min egen lille boble. Jeg lever og er og fins jo. Men noe dreper meg innvendig. Jeg har hatt angst før, den er jeg blitt kvitt. Men likevel sitter det en djevel på skulderen min som forteller meg at jeg ikke er bra nok, at jeg er feit og stygg og helt forjævlig. "Ingen kommer til å ønske og leve med deg, nei, du kommer til å dø alene du, forlatt, kvalt av ensomheten."  Jeg skulle ønske jeg var attraktiv, at jeg hadde ren pen hud og tynt pent hår og smal kropp. Ikke kviste hud med tjukt hår på hode og smålubben kropp. Jeg føler meg så fæl, og uansett hvor mye jeg trener og hvor mye sunt jeg spiser hjelper det ikke. Igjen, føler meg kvalt av min egen boble.

Du er bra nok. Det er aldri så ille som du tror.

Jeg har valgt feil linje på videregående. Jeg går bare førsteåret men jeg vet det ikke er rett. Likevel bytter jeg ikke, det går ikke.

Om du går på en yrkesfaglig linje kan du ta påbygning siste året for å få studiekompetanse. Da kan du gjøre hva du vil. Om det er helt feil kan du velge å gå første året om igjen neste år. Du snakker med en som er snart 20 og fortsatt ikke ferdig på videregående. Det er ikke så lett å planlegge resten av livet sitt når man er 16.

The Perks Of Being A Wallflower

Send hemmelighet

Hemmeligheter #6

Jeg føler meg trist og lei i dag så for å hindre meg selv i å skrive nok et klageinnlegg - her kommer et nytt innlegg med hemmeligheter! Det er nesten en hel måned siden sist så jeg har mange hemmeligheter lagret i inboksen min. Hurra! Som vanlig er mine kommentarer i kursiv.

I det siste har jeg slitt en del. En hel del masse. Og når jeg tenker over det så er det vel ikke bare 'i det siste' heller. Jeg har aldri vært noe jippi-menneske. Kommer antagelig aldri til å bli det. Akkurat nå er jeg bare redd, trist og likegyldig. Det skremmer meg. Og dager hvor jeg har det helt ok, skremmer meg enda mer. Jeg får hjelp nå, og jeg er redd for at det vil hjelpe. Jeg er redd for at de endrer meg uten at jeg vet det. Jeg er sliten av det.

Jeg hadde ikke kutta meg på over 10 måneder. Så, for 2 uker siden gjorde jeg det igjen. Og nå er jeg ensom igjen. Og nå gjør jeg det, igjen

Kjæresten min var utro mot sin forrige kjæreste en liten stund (et par dager, han ble sammen med meg, før han slo opp med eksen sin to-tre dager senere), og jeg er hun han var utro med. Og jeg vet ikke om jeg noen gang kan tilgi ham for det. Hun har tilgitt ham, men jeg klarer det liksom ikke. Selv om det strengt talt kanskje ikke er jeg som skal tilgi ham for det, eller i det hele tatt har rett til eller trenger det. Dette høres merkelig ut, ikke sant?

Visste du at han var sammen med noen andre da dere ble sammen? Har du tilgitt deg selv?

Det såret på tommelen min lagde jeg med vilje.

Jeg vil at en gutt skal vise at han er interessert i meg. Jeg vil at han skal ha brunt, langt hår og fine armer. Det kommer aldri til å skje og det er trist.

koi

Jeg vet ikke hvem jeg er.

Jeg ble utsatt for voldtekt om igjen og om igjen av en venn av faren min fra jeg var 3 - 6 år, og når pappa oppdaget dette så ble han bare med istedet for å stoppe det. Det har vært så vondt at jeg bare har glemt det, fortrengt det, før det gikk opp for meg i sommer - og nå er jeg livredd for pappaen min og å være alene. Jeg tørr ikke si det til noen, jeg elsker jo pappaen min.

Jeg har fått et par hemmeligheter om voldtekt. Jeg blir alltid veldig overrasket. Føler meg liksom ikke kvalifisert til å få vite noe sånt - det er så seriøst.

Det eneste jeg vil i hele verden er å bli kysset av noen. Sånn på ordentlig.

Jeg savner han så mye at det gjør vondt. Hver gang jeg ser han, hører stemmen hans, hører navnet hans, kjenner jeg et stikk i brystet. men jeg kan ikke fortelle noen. Jeg kan ikke fortelle han heller, for han bryr seg ikke. Ikke i det hele tatt. Han betydde for mye for meg. Jeg vet ting om han som ingen andre vet. Han var perfekt, du aner ikke.

Jeg føler at livet mitt er ødelagt. Jeg har gjort alle de gale valgene. Kunne ønske jeg var 16 igjen.

Vennene mine (som jeg er kjempekjempekjempe glad i) har lett for å spøke litt vel mye med meg. Eller om meg med meg. Jeg vet det er lett å gjøre det når jeg har så mye selvironi, men det er annerledes når jeg tuller med meg selv (selv om det kanskje er greit da). Blir bare litt mye noen ganger.

Jeg er så lykkelig ulykkelig. Gir det mening?

Jeg liker ikke pugs, men vil ikke si det for alle vennene mine er hipster. Do drugs not pugs.

Jeg er sykt forelska i en gutt i klassen, men jeg er så sjenert at jeg ikke gjør noe med det. Vi har aldri utvekslet et ord, men faen så fin han er. Tenker på han altfor mye.

Livet mitt har alltid vært, er og vill alltid være bisart. Dagdrømmer konstant, og når jeg tenker realistisk blir jeg kun deprimert. Trekker pusten dypt inn, stirrer opp i taket og lurer på hvor lenge jeg kommer til å fortsette dette her. Selv om ting er bedre enn det de var, så virker det ikke som om det er verdt det, før hadde jeg et konstant behov for å dø. Nå vil jeg bare ikke leve, synes det er en nokså stor forskjell på det der egentlig..

Jeg tror jeg lever mer i hodet mitt enn i den virkelige verden. Jeg tror jeg tenker på mye av det samme som deg også.

De fleste tror 6 år som mobbeoffer ikke gjorde noe skade på meg. Jeg har arr. Fysiske og psykiske. Som beviser det motsatte.

Jeg er så lei meg hele tiden. Sitter bare alene på rommet mitt og hører på musikk og tenker på å dø. Jeg sier til alle at jeg har det bra, for hva kan de egentlig gjøre for meg? Jeg går til psykolog, men jeg sier at alt er bra der også sånn at jeg ikke trenger å gå så ofte. Jeg har nemlig ikke penger til å gå oftere. Alt er bare et surr, jeg kunne ønske det var over.

Jeg gruer meg til sommerferien, og håper at det blir veldig dårlig vær. Ellers så må jeg ha en unnskyldning for å ha på lang genser og bukse på varme sommerdager. Selvskading altså.

Dette er min siste dag som 17 år. Får litt angst av å tenke på det.

Det er ikke så skummelt som man tror. Jeg fyller 20 i år, det er helt vilt å tenke på. Men det gjør egentlig ingenting og ingenting forandrer seg. Sånn bortsett fra at man plutselig går å venter på at man skal føle seg voksen.

Jeg er kristen, men jeg sier det aldri til noen fordi jeg føler de vil dømme meg.

Hemmeligheter #5

Jeg måtte slette det forrige innlegget fordi jeg ehe.. klarte å trykke publiser før jeg hadde redigert skikkelig. Her kommer i hvert fall innlegg nummer 5! Enjoy (dette ble et langt et).

Dum Dum Girls

Skulle ønske jeg ikke var så ensom. Det vondeste er når jeg er ensom blant folk. Og det skjer med gjevne mellomrom. Sukk.

Jeg er redd for å gi hjertet mitt til noen som ikke bryr seg. Jeg er redd for å leve. Jeg er redd for å feile. Jeg er redd for å bli såra. - Jeg er redd for livet.

Jada, jeg begynte også med "den sunne måten". Da jeg endelig nådde 55 måtte det bli 53. 50. 48. 47. 46. 45. Hvorfor er det ingen som sier noe? Det er ikke nok!! 43, altså. På 43 er det perfekt.

Jeg ble atten i dag. Foreldrene mine kranglet ved bordet. Ingen av dem unnskyldte seg etterpå.

I 5.klasse var jeg veldig veldig forelsket i en gutt. Vi var gode venner, og jeg trodde han likte meg også. Så en dag gjemte jeg meg på do, og fikk ei venninne til å gå for å spørre han om han hadde lyst til å være kjæresten min. Hun kom tilbake, så usikker og ukomfortabel ut.
"Han sa nei"
"Hvorfor?"
"Han sa fordi du er utledning."
Jeg latet som om det ikke gjorde noe, men det forandret meg. Jeg ble redd. Bitter. Og ennå tørr jeg ikke å være forelsket igjen.

Jeg er så lei meg for at du måtte oppleve dette. Tror ingen hemmeligheter jeg har fått har gjort meg så trist som denne.

F1010008

Jeg synes den ene læreren på skolen er så himla kjekk, men jeg tør ikke å si det til noen. Vet ikke om det er greit eller ikke

Jeg føler meg så himla ensom, særlig når jeg er på skolen. Det virker som om jeg er en sånn person som folk bare ser hvis de trenger notater til en stil eller lekse til historien eller en kulepenn til å regne mattestykker. Jeg er hun som sitter for seg selv på et grupperom, i et hjørne, helt bakerst i klassen. Jeg har kanskje bare meg selv å takke, men av og til skulle jeg ønske at folk så meg, at folk også ville invitere meg med på filmkvelder eller på turer eller med på butikken. Jeg føler igrunn bare at jeg er i veien, og det er noe av det værste jeg vet om. Det er kanskje meningen at jeg skal dø alene med femhundre katter.
Jeg har dessuten meldt meg inn i et politisk parti, men jeg tør ikke å fortelle det til noen. Jeg vet at jeg må stå for det jeg mener, og det gjør jeg forsåvidt, men unngår allikevel å snakke om slike ting.

Dette kunne vært skrevet av meg. Jeg er den jenta bakerst i klassen med hodet i en bok som ingen snakker med punktum. Skal vi være venner?

Noen dager er så perfekte og fine og får meg til å tenke at slik skal det forsette i lang tid fremover og jeg skal gjøre det beste ut av det. Men så kommer de dagene som føles dårlige og negative, som bare gjør at jeg vil dø eller forsvinne på et vis.

Jeg er så redd for at jeg har gjort broren min syk og redd fordi jeg er syk og redd. Han betyr så mye for meg men jeg bor så langt unna han. Jeg skulle ønske han ikke var så mye alene.

Jeg har ofte problemer med å sove. Det er da alle de vanskelige tankene slår til. I det siste har det blitt verre. Jeg tenker at min eksistens er meningsløs og jeg vil slutte den. Jeg synser noe utrolig rundt det og det er vanskelig å stoppe. Men jeg vil ikke dø. Så får jeg dårlig samvittighet fordi tankene er så sykt egoistiske.

Det er ikke din feil. Så ikke ha dårlig samvittighet. Ingen kommer til å se ned på deg fordi du har det vondt. Du ville jo ikke hatt det sånn om du kunne velge.

Jeg blir litt oppgitt når jeg hører så mange klage over at livene demmes er kjedelig. Hvis du ikke er fornøyd med hverdagen din - gjør noe med det. Å sitte på rumpa hjelper ihvertfall ikke. (Men samtidig føler jeg meg slem og streng når jeg tenker sånn om andre.)

Jeg er helt, hundre prosent enig. Livet er det du gjør det til. Du kan ikke alltid vente på at alt skal komme til deg. Du må gå ut og prøve å finne det selv. Dessuten føler jeg at de fleste som sender inn de hemmelighetene er i aldersgruppen 15-19. Livet handler desverre ikke om stort mer enn skole og venner i tenårene. Livet har så vidt begynt!

HAN LIKER ÅPENBART VENNINNA MI!!! MEN HUN HAR KJÆRESTE!! (Betyr det at det er greit at jeg ..flørter(haha) med ham?). Jeg føler at jeg er med i en teit tenåringskomedie.

Jeg vet ikke om jeg liker gutter eller jenter eller begge deler eller ingen av delene og det er helt greit.

Hei, ikke jeg heller. Og vet du? Det er mitt minste problem.

Jeg er forelsket for første gang på årevis, kanskje for første gang noensinne. Det er vondt, men også fantastisk for jeg har funnet ut at jeg kan putte all smerten min inn i historier. Jeg kan skrive fritt for første gang på kjempelenge!

IMG18066

Jeg er så himla forelska. Han er atten år, nydelig som få, og av den typen som ikke aner at de er fantastisk søte. Jeg tror ikke tanken på at jenter kan se på ham som kjæreste-materiale engang har streifet ham, og det er kanskje det jeg synes er aller finest ved ham.
På bussen til og fra skolen hører jeg på musikk og drømmer meg bort i tanker om hans bare rygg og trøtte øyne i mitt sengetøy.
Vi jobber sammen, og jeg har fått høre av noen jeg jobber sammen at han tydeligvis er himla betatt av meg også, men når begge er sjenerte og nervøse blir det vanskelig. Det hele minner meg litt om Sarah og Karl fra Love Actually:
"Tell me, exactly, how long is it you've been working here?"
"Two years, seven months, three days and I suppose, what.... Two hours?"
"And how long have you been in love with Karl, our enigmatic chief designer?"
"Ahm. Two years, seven months, three days and, I suppose, one hour and thirty minutes?"
For han snek seg inn i tankene mine allerede etter første vakt vi hadde sammen, i september i fjor.
Jeg trenger å kvinne meg opp & go for it, men det er så skummelt.

Jeg er selvskader, og har vært det i snart fem år.

Jeg har vært selvskader i snart seks år.

Send hemmelighet

Hemmeligheter #4

you're beautiful, quench my thirst with pink lips, pipe or pilsner.

En gang var det en gutt som sa jeg hadde store leggmuskler. Etter det har nesten ikke spist, og jeg trener slik at fettet på leggene mine blir borte. Holdt nesten på å kaste opp maten etter jeg spiste i går, men jeg klarte ikke gjøre det. Håper jeg får fine legger snart. Tenk at den lille kommentaren, forandret meg.. haha.

.

Jeg har sluttet å skrive brev fordi alle vil ha.

Det er litt stress å skrive flere brev i uka, men jeg kaller det et luksusproblem. Tenk at så mange spennende og kule mennesker er interessert i å snakke med meg! Jeg er heldig.

Jeg føler jeg dagdrømmer mer enn det som er sunt. Noen ganger føles det som om jeg lever mer i en falsk verden enn i den virkelige verden. Jeg vet ikke om jeg liker det eller hater det.

Jeg er fryktelig ensom. Jeg er kjempeforelsket. Jeg vet ikke om det jeg gjør er rett, og jeg er så redd for alt ansvaret jeg har fått. Snart må jeg til og med flytte for meg selv. Jeg er redd for at jeg utvikler, eller har, sosialangst. Jeg er jo ikke flink med folk og blir kvalm når jeg skal gjøre noe foran mange, sitter bare og tenker i lunsjen og prøver å le på rett tidspunkt og kanskje slenge inn en kommentar (men det er det ingen som hører så sitter jeg der og har det verre i hodet mitt). Har konstant hodepine på skolen, og jeg er redd for at det er fordi jeg tenker så mye blant folk.
Jeg fortalte det ene mennesket jeg snakker om slikt om, at jeg tror jeg kanskje har sosialangst. Og alt han sa var at jeg burde ta en tur til legen. Det er det som var verst, reaksjonen hans...

little london apartments

47/50 - Happy Chinese New Year!

Til tross for at jeg er veldig jentete når det kommer til klær, sminke, etc, skulle ønske jeg var gutt og homo. Det hadde liksom vært mye finere.

Jeg er deprimert, men faker hver dag. Og etter utøya, ble alt værre, mistet mange venner der. Og nå er jeg konstant redd for at kjæresten min skal dø.

Det er kanskje ikke helt det samme, men da jeg var fjorten ble en av mine beste venner drept. Det var hardt. Helt utrolig hardt. Men selv om du aldri glemmer, og selv om det virker umulig nå, så fortsetter hverdagen etter hvert. Man kommer seg over det. Det er sånn det skal være. Ting kommer til å bli bra, men det kommer til å ta tid. Klem.

Jeg misliker "vennene" mine fordi de inkluderer meg ikke i sammenkomster med alkohol tilstede, fordi jeg er avholds og dermed "kjedelig". Jeg vet det er barnslig å tenke sånn, men av og til håper jeg at:
1. De blir feite av kaloriene i alkoholen.
2. De ender opp i en grøft med trusene rundt anklene.

Jeg er falsk. Alt jeg gjør er for å bli sett på som kul foran vennene mine og fremmede. Jeg forandrer meg etter hvem jeg er sammen med og jeg er ikke helt sikker på hvem 'jeg' er lenger.

Jeg vet ikke om jeg elsker han eller ikke. noen ganger kveles jeg innvendig ved tanken på at det sikkert aldri blir noe mellom oss, mens andre ganger tenker jeg at han bare er en kompis. Han er 21. Jeg er 14. Han lukter så godt at jeg dør. Han har de fineste hendene i verden. I natt drømte jeg at vi ble sammen og at vi kysset, og våknet gråtende når jeg skjønte det ikke var virkelighet. Mens nå tenker jeg at et forhold mellom oss sikkert hadde vært flaut. Jeg vet ikke hva jeg skal tro.

Jeg må si at jeg synes aldersforskjellen her blir litt vill. Jeg fyller 20 i år og jeg hadde blitt grenseløst flau om jeg skulle fortelle vennene mine og familien min at kjæresten min var 13.

Den eneste jeg ønsker meg er et kyss.

Jeg føler at livet jeg lever er helt meningsløst. Jeg våkner, går på skole, kommer hjem, sitter på PC'en, legger meg, repeat. Skal det ikke være noe mer liksom?

27012010

Send hemmelighet

Hemmeligheter #3

Hvis vi ikke lever sammen for alltid, kommer jeg til å dø inni meg. Og allikevel vet jeg at jeg er den som går, om noen av oss kommer til å gå. Det er så vondt å være den som elsker litt mindre.

Jeg klarer ikke å dele på favrittingene mine (favorittband, film osv.). Jeg blir så sinna når jeg hører at andre liker de samme tingene som meg, og at de plutselig er deres favoritter også. Spesielt når de gjør slik at det høres ut som at jeg er den dårlige fan-en, og de er den gode.. Og jeg liker i alle fall ikke når de får mer suksess i ting jeg begynte med..

De aller fleste jeg vet om tenker eller har tenkt sånn, men jeg tror de fleste "vokser fra det." Bare fordi noen andre liker det samme som deg betyr jo ikke at du liker det noe mindre? Det stopper deg heller ikke fra å like det. Så hva er egentlig problemet? Kanskje jeg ikke skjønner greia, men det virker litt dumt å stresse over noe sånt.

Jeg fortalte henne at jeg var OK. At det var lenge siden jeg hadde vært deprimert. At et var flere flere år siden. At alle arrene var gamle. Jeg sa at hun ikke trengte å bekymre seg. Jeg løy.

Jeg hater familiesammenkomster. Det går ikke én gang uten at jeg får kommentar om at jeg er for feit. Jeg skjønner ikke?! Jeg har 164cm og veier 53kg. Ønsker slektningene mine at jeg skal få spiseforstyrrelse?

Dette er latterlig! Din BMI er på 19,7 og grensen for undervektig er 18,5. Du er langt fra feit og du skal ikke høre på dem.

Jeg har problemer, men det er det ingen som egentlig vet. Aner ikke hvor lenge det har pågått, men nå er periodene jeg er skikkelig nede oftere og de er lengre enn før. Jeg har åpnet meg for ei vennine, men jeg føler liksom ikke at det hjelper så mye. Hun sier at hun er her for meg, og det er fint, men jeg vil ikke presse meg på. Avstanden fra meg til de som skal være meg nærmest føles så stor. Det er som om de egentlig ikke kjenner meg. Jeg har alltid sagt til meg selv at det går over, men hva om det ikke gjør det? Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Det er mange som sier at det alltid går over, men jeg vet ikke. Jeg har vært trist siden jeg var seks år gammel og jeg tror ikke jeg noensinne kommer til å slutte helt å være trist. Men du sier du har i hvert fall en venninne og det er viktig. Jeg tror venner hjelper mye. Bruk det og ikke vær redd for å presse deg på en gang i blandt. Om du virkelig trenger det. Er det en god venninne kommer hun til å høre på deg. Hvis ikke har du alltids meg.

Styled Shoot Feb 2011 - Whitstable, Kent

Jeg får ikke til å ha sex fordi det gjør vondere enn å klemme fingeren i ei dør. Av og til skulle jeg ønske jeg var en Lego-figur, og kunne feste på en underkropp som vil fungere. Og gjerne et nytt hode også.

Hver gang en venninne sender panikkmelding om forsein mens er jeg forståelsesfull og beroligende og ber de om ikke å ta sorgene på forskudd, få tak i en graviditetstest og minne dem på at de ikke må gjennomføre noe de ikke føler at de klarer. Men egentlig tumblr jeg babybilder og ser på knallrøde Dr Martens i babystørrelse.

Lily

Jeg er aseksuell, men jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle det til noen.

33.33% av menneskene jeg har kysset er jenter.

Jeg har gledet meg til å være utvekslingsstudent i fire år, og når jeg endelig har muligheten til å være det har vi ikke nok penger til det. Min største drøm er knust på grunn av mamma og pappa sin dårlige økonomi. Det suger. Jeg hater at familien min er "fattig", når jeg er i en vennegjeng hvor alle er rike.

Familien min er ikke fattig, men vi har aldri hatt så veldig god råd. Prøv å ikke vær sur på foreldrene dine, det er antagelig minst like vanskelig for dem.

Har sinnsykt lyst til å studere astronomi og meteorologi, men jeg er ikke flink i naturfag og teoretisk matte, så jeg sier bare at jeg vil bli lærer.

Er så redd for at faren min moren min broren min kjæresten min skal dø. Sier "ikke dø" når de går ut for å gjøre ting. Det tar helt over. Jeg er blitt veldig syk det siste året. Sitter bare inne. Og er redd for å dø.

Jeg synes ikke sushi smaker godt i det hele tatt.

Min eks-stemor flyttet ut for litt over et halvt år siden. Når jeg er hjemme alene, og hører at noen kommer inn i huset, gjemmer jeg meg og sier ikke et ord før jeg er helt hundre prosent sikker på at det er pappa og ikke henne. Jeg håper jeg aldri får se henne igjen.

Det er en god venn av meg som liker meg. Han har vært forelsket i over ett år nå. Han er kjempesnill! Han har god humor og får meg alltid til å smile/le. Skulle ønske han var litt kjekkere/søtere, sånn at jeg endelig kunne fått meg min første kjæreste. Det er fælt å si det, men føler personen må være litt... pen. Må føle en slags gnist der. Kanskje jeg en dag faller for han og godheten hans? Men det tør jeg ikke, i tilfelle jeg blir ertet av venninnene mine.

Jeg synes dette er en smule overfladisk, samtidig som jeg forstår deg.

jumper

Send hemmelighet

Hemmeligheter #2

Får fortsatt inn hemmeligheter nå og da (noe som er flott!). Så her kommer del to. Som forrige gang står mine kommentarer i kursiv.

Vært sammen i fire måneder og han elsker meg og jeg elsker han, men jeg vurderer å la han gå for jeg kommer til å ødelegge alt en dag uansett.

Jeg er litt redd for at hvis jeg har skrevet noe hemmelig i et brev, og så kommer det ikke fram... (og adressen min står på baksiden) så kan hvem som helst lese det.

Jeg tør ikke å spørre om å være med folk, er redd for at jeg er påtrengende/ikke bra eller kul nok. Jeg kommer til å ende opp ensom og alene og ikke ha noen å invitere i bursdagen min.

Jeg har det akkurat på samme måte. Sånn har jeg alltid vært. Føler alltid at jeg kaster bort andres tid.

Han ødela hele jula mi. Fem måneder. Tenk det, fem måneder. Så lenge har jeg vært forelska i han. Det har virket så gjensidig fra han sin side, og dagen før julaften ser jeg han med en annen jente. Han så at jeg så han, og siden da har han ikke snakket til meg. Jeg gråt på julaften på grunn av han. Jeg gråt første juledag på grunn av han. Han gjorde meg deprimert igjen.. Tusen takk.

814

Hvis jeg aldri hadde eksistert, lurer jeg på hvordan verden ville vært.

Verden hadde nok vært ganske annerledes. Bare tenk på alle de små tingene. Alt som ikke har skjedd enda, men som kommer til å skje på grunn av deg. Det er oss mennesker som får ting til å skje. Det er ikke alltid vi gjør dem selv, men kanskje vi inspirerer noen til å gjøre dem.

Jeg spiser og kaster opp på rommet mitt i en vaskebøtte mens jeg har musikk på.

Jeg ble voldtatt av fetteren min for et år siden. Jeg sover ikke.
Kjæresten min har aldri opplevd smerte eller motgang og forstår meg ikke når jeg har det vondt. Han gir meg opp. Jeg bare gråter og gråter.

Dette er veldig seriøst. Vet ikke hva jeg skal si, men vil si noe allikevel. Jeg regner med at det suger noe helt forferdelig, men så etter hvert suger det litt mindre. Hjerte til deg.

Jeg har et perfekt liv, med kjæreste, venner og familie, men samtidig føler jeg hele tiden at livet er tomt og noe mangler, men jeg vet ikke hva.

Vi har vært sammen i 4 måneder og vi er 14 år, men vi har allerede gjort de fleste seksuelle ting unntatt å ha sex. Skummelt.

Jeg blir alltid latterlig stolt av meg selv når jeg tør å spørre en klassekamerat om å få låne en penn, en butikkansatt om å finne en vare eller når jeg ringer en fremmed. Før var dette det vanskeligste i hele verden.

Dette er fortsatt noe av det vanskeligste i verden.

Jeg har lyst til å tegne og male, men jeg har ikke inspirasjon eller nerver til å gjøre det lenger. Hva skal jeg tegne liksom?

Prøv å tegne det du ser rundt deg. Prøv å finn bilder/tegninger på nettet og kopier dem (sånn for å få opp lysten litt). Dette er ting som hjelper hos meg i hvert fall.

Jeg vil både ta et utvekslingsår i utlandet, dra i millitæret, åpne en resturant/cafe, lage mitt eget klessmerke og stifte familie før jeg dør, men jeg klarer nok ikke å gå inn for det og jeg har ikke alle ressursene. Men nå er jeg jo bare 14 år da.

Jeg er snart 18 og har aldri kysset noen. Aldri. Jeg er så redd for at det aldri skal skje, at jeg er en person som ingen liker.

Du kommer til å finne noen. De fleste jentene jeg vet om fikk sin første kjæreste på barneskolen. Er det bare jeg som synes det er teit? Hva skal man med kjæreste når man er 10 år?

Foreldrene hans er redd for at vi gjør ting når vi er alene hjemme oppe på rommet hans, men det gjør vi ikke, selv om jeg er kjemperedd for at vi gjør det.

000043

Jeg er skikkelig betatt av en gutt som går på skolen min. Det er ikke noe spesielt ved han. for eksempel: langt hår, bart, hipster, emo, soss, blablabla. Jeg vet så vidt hva han heter, men jeg aner ingenting annet. Vet ikke hvem vennene hans er engang. Men jeg får sånn befriende følelse av å se han. Jeg blir flau over at jeg skriver dette, siden da innrømmer jeg dette ovenfor meg selv. For jeg skal helst ikke være forelsket og jeg vil helst ikke ha følelser. Jeg vil bare leve med meg selv og venner og familie, og jeg vet at jeg aldri kommer til å få kjæreste, så da er det slitsomt med sånne følelser.

Jeg kjenner meg igjen i den siste delen. Jeg vil også bare være singel for alltid og ikke være i noe forhold. Jeg vet ikke om jeg liker gutter engang - ikke at jeg liker jenter heller tror jeg. Jeg føler ikke at jeg liker noen på den måten.

Hemmeligheter #1

Ok, (det første) innlegget om hemmeligheter! Jeg fikk inn mange fine og jeg har faktisk ikke noen ide om hvem som har skrevet hva. Jeg trodde jeg skulle være på sporet av i hvert fall et par stykker, men nei. Null. Det er bra. Det gjør det mer spennende. Alle som har sendt inn er veldig modige. Jeg har gitt små kommentarer til noen av de hemmelighetene jeg kjenner meg igjen i (mine kommentarer er skrevet i kursiv).

Egentlig er jeg glad, men jeg tør ikke innrømme det for da går alt galt. Hjelp.

Jeg blir lei meg av å tenke på at jeg ikke klarer å få meg selv til å kaste opp.

Og det er ingenting jeg blir mer lei meg av enn å tenke på at jeg kanskje kaster opp. Rar verden ikke sant?

Jeg ser på Jersey Shore og Fristet når jeg ikke har noenting annet å gjøre

Kjæresten min flørtet med andre jenter fram til et år etter at vi ble sammen. Han sa han ville dusje med noen av dem og jeg fant bilder av nakne jenter på pcen hans. Det gjorde veldig vondt, og nå har han nesten ingen venner igjen. Føler det er min feil, når det egentlig er hans egen. Det er ingen andre enn jeg og han som vet det, og jeg er lei av å holde det inne. Er blitt gal og har fått spiseforstyrrelser. Hjelp.

Han var en drittsekk og det er ikke din feil (noe du sier du egentlig vet også). Har du snakket med noen om spiseforstyrrelsen din? Terapi kan faktisk hjelpe mye. Det at du vet hvordan det begynte er positivt - det gjør det langt lettere å behandle! Det blir bedre.

Jeg er redd jeg aldri kommer til å fullføre drømmen min. Jeg vil helst bare gjøre det NÅ, for jeg vet jeg kan, men jeg vet ikke om jeg har styrken. Hva om alle ser på meg som en failure? Da dør jeg.

Jeg har kjempelyst til å bli mamma og gifte meg og sånt. Har kjempelyst til å være en femtitallsklisjé.

Jeg har kjempelyst til å gifte meg akkurat nå, men jeg skal aldri ha barn.

Jeg drikker av vinflaska når ingen ser på. Jeg er ensom. Alt jeg ønsker meg er en gutt som elsker meg og kysser meg hele tiden.

Jeg er ei femten år gammel jente, og utrolig usikker på legningen min. Jeg tror jeg er bifil. Ikke fordi jeg er forelska i venninna mi eller noe - trodde det en stund, men så kom jeg over det - jeg bare føler det på meg. Det verste for meg, egentlig, er at jeg ikke vet hvordan jeg skal 'komme ut av skapet'. Familien min er den beste i hele verden, vennene mine og, jeg er sikker på at de ville akseptere meg akkurat som jeg er, men jeg er så usikker. Jeg har aldri vært ordentlig forelska i noen, verken gutt eller jente. Også har jeg så mange følelser og ting som skjer inni meg, men jeg klarer ikke dele det med vennene mine fordi jeg føler at jeg ville blitt en belastning for dem. Uff, nå gikk det fra legningen min til følelsene mine, men jeg trengte å få det ut. Tusen takk.

Jeg synes det er gøy å skape en fiksjonsverden hvor jeg kan leke Gud.

Jeg er forelska i læreren og det går ikke over. Tør ikke fortelle det til noen. Så hei alle som ikke skjønner hvorfor jeg aldri har hatt en kjæreste, hvorfor jeg aldri snakker om forelskelser og kjekke gutter - jeg er forelska i læreren. Som er gift. og har barn. Og jeg er head over heels.

Jeg har et rikt indre liv. Hos faren min sitter jeg ofte for meg selv på rommet mitt og tegner/skriver og hører på musikk. Jeg finner opp mange nye historier inni hodet mitt, og leker ofte at jeg er datteren til Mycroft Holmes, bare fordi det gir interessante scenarioer. Pappa aner ikke hvorfor jeg er så stille av meg, og jeg tror han er litt bekymret. Ingen av vennene mine vet om de små verdenene og fantasiene jeg har inni meg. Jeg tør ikke fortelle dem, i tilfelle de ikke forstår, og det gir meg dårlig samvittighet, fordi jeg ikke stoler godt nok på dem.
Dett var dett, egentlig.

Jeg også! Jeg tror det er det som gjør at jeg er så flink til å skrive historier. Jeg tror også dette er noe alle gjør til en viss grad. Fint sitat til deg: "Everybody has a secret world inside of them. All of the people of the world, I mean everybody. No matter how dull and boring they are on the outside, inside them they've all got unimaginable, magnificent, wonderful, stupid, amazing worlds. Not just one world. Hundreds of them. Thousands maybe."

Da jeg var fjorten-femten år kom jeg fram til en konklusjon. Jeg var forelsket i en kjempegod venninne, og jeg følte at hele verden krasjet rundt meg. Tre-fire år senere fortalte jeg henne det i fylla, men jeg husker ingenting av det.

Jeg er en løgner. Jeg lyver masse. Stort sett om små og ubetydelig ting, som f.eks. hvorfor jeg er hjemme fra skolen noen dager eller om hvordan jeg har det. Men jeg har løyet om en ganske stor ting også. Jeg tør ikke en gang si hva det er anonymt. Men det er den løgnen som er grunnen til de fleste av problemene jeg har akkurat nå. Det er pga. den løgnen jeg føler meg som et forferdelig menneske, et verdiløst menneske som alle egentlig hater (bare de hadde visst) og som ikke fortjener å leve. Jeg straffer meg selv for det hver dag. Jeg forbereder meg på å fortelle det til familien min, men jeg føler jeg må vente til jeg har muligheter til å flytte for meg selv. For jeg tror at det er en ting som kan få de til å ville kaste meg ut! av huset og aldri ha noe mer med meg å gjøre igjen. I hvert fall ikke for en lang stund.
Jeg hater meg selv så indelrlig. For mange ting, men mest pga det. Vennene mine og familien min sier at jeg er en fantastisk jente og at jeg ikke har noen grunn til å hate meg selv så mye som jeg gjør. De sier at de vil elske meg uansett hva. Men jeg tror alt det vil endre seg den dagen jeg forteller sannheten. Jeg tror de vil innse at de ikke elsker meg "uansett hva" allikevel. Jeg tror de vil hate meg og jeg er livredd. Hver dag.

Jeg stoler ikke på noen...

break in

Av og til skulle jeg nesten ønske at det skjedde noe dramatisk i livet mitt, som at foreldrene mine skiller seg eller noen dør. Jeg er så lei av å gå gjennom de samme rutinene hver dag at jeg nesten ikke ser noen grunn til å forsette. Tiden går så fort at det snart har gått et helt år uten at jeg har gjort noe som helst som jeg i det hele tatt husker noe av. Stå opp, dra på skolen, gjøre absolutt ingenting og så legge meg. Jeg er litt bekymret for at tiden går alt for fort. En uke virker som en dag for meg, og jeg er redd for at jeg en dag vil oppdage at jeg har brukt min tid som ungdom på absolutt ingenting. Jeg vil ikke kaste bort livet mitt.

Jeg vet så alt, alt, alt for godt hvordan du har det.

Jeg er redd for at en dag svikter alle og alt man har igjen er seg selv. Jeg er redd for aldri å finne noen som virkelig elsker meg.

Jeg har opplevd å miste alle vennene mine. Jeg mener alle. Ikke en eneste en igjen. Det ironiske er at grunnen til at jeg mistet dem var nettopp det at jeg var for redd for å miste dem. Men du trenger ikke være redd. Du finner kanskje at å bare ha seg selv ikke er så ille. At du kan bli kjent med deg selv på nytt. At du kan lære av feilene dine og jobbe for å bli bedre. Og så kan du få alt tilbake. Litt etter litt.

Jeg håper jeg snart blir påkjørt og dør momentant.

Jeg ønsker hver dag at sola skal eksplodere.

perv cam

Ok, dette er min hemlighet og jeg tror ingen vet det. Jeg har alltid vært en romantiker, og jeg blir skjeldent kjent med gutter som kan passe meg på en intim måte. Men nå er det en. Han er skikkelig fin, men det er også en side ved han som gjør alt så vanskelig. Og jeg vet at han ikke ser på meg som noe annet enn en venn, og dette har jeg sagt tusen ganger for meg selv, men jeg klarer ikke å la det ligge. Kanskje fordi jeg er redd, men jeg kan heller ikke bestemme for meg selv om jeg har falt for ham, eller om jeg bare er litt betatt av både ham og tanken, og forvirringen hjelper ikke. Fem ganger har jeg gitt ham opp, men hver gang sniker han seg tilbake i hodet mitt.

Jeg er så lei av å bare være én. Når man er ung skal man prøve, feile, lære. Jeg har tatt et skritt tilbake fra alt det, men jeg kan ikke hoppe i det. Jeg bare kan ikke.

32570031



Forside Profil Om Maren Arkiv
maren elisabeth, 21, tønsberg

hits