We got it all (till the revolution comes)

Vil heller dø enn å dra tilbake på skolen, men vet ikke hvordan jeg skal klare å ta livet av meg før Mandag så I guess I'll stick around for the time being. Hører på Portugal. The Man og har håret i fransk flette. Tror håret mitt endelig begynner å bli bedre, for etter en lang tid hvor det tilsynelatende mistet evnen til å bli fett har det begynt å bli fett med en gang. Selv om jeg er glad for at det har fått tilbake fuktigheten sin, tenker jeg også at det nesten var bedre når det var slitt og kjempetørt. Men jeg har holdt løftet mitt om å slutte å bruke hårfarge en stund nå og jeg er fast bestemt på å holde håret mitt sunt. Det er kjempekult å se den originale hårfargen min, jeg vil bare at det skal vokse mer og mer. Er ikke helt sikker på det fargede håret. Det er rødbrunt, men jeg kunne ønske det var en kaldere brun så det matchet den naturlige hårfargen. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal kvitte meg med rødskjæret uten å også ende opp med alt for mørkt hår.

Som de fleste lesere av denne bloggen sikkert allerede vet, er jeg veldig opptatt av hår/sminke/skjønnhet og alt det der. Det er nok fordi jeg er jente, men jeg synes ikke det er en dum hobby. I det siste har jeg vært besatt av The Body Shop. Alt de har lukter sinnsykt godt, jeg har hatt ganske gode resultater med dem i fortiden, og det virker som om de har OK moraler. Så jeg har nylig kjøpt meg kokosolje til håret, kokos lip butter, Tea Tree nattkrem og dagkrem, pluss en leppeskrubb. Elsker håroljen. Jeg hadde den på i en time før jeg skylte den ut (jeg bare flettet håret imens) og håret ble veldig mykt, og luktet svakt av kokos selv etter at jeg skylte den ut. Synes den funker bra som en ukentlig behandling, men oljen er litt for fet til å brukes på samme måte som f.eks arganolje. Den bør også vaskes ut med shampoo, for den sitter godt i håret. Jeg trengte egentlig ikke kokos-leppomaden, men jeg elsker lukten av kokos og jeg bruker veldig mye leppomade. Må ha en i hver veske, en til skrivebordet, en til nattbordet, osv. Hater å ha tørre lepper, noe jeg desverre får veldig fort. Så jeg kjøpte også en leppeskrubb i håp om at det skulle hjelpe på leppene mine. Den luktet som tannkrem så det var veldig rart å ha den på leppene, men jeg syntes den funket veldig bra. Kanskje jeg kan begynne med leppestift igjen! Kjøpte Tea Tree kremene fordi jeg har slitt en del med uren hud i det siste (dette kombinert med fett hår gjør at det føles som om jeg er i puberteten igjen) og disse skal tydeligvis hjelpe med det. Har ikke brukt dem lenge nok til å si om det har hatt noen effekt, men de lukter utrolig godt og huden blir veldig matt og fin etterpå. This post brought to you by The Body Shop.

Jeg kunne ønske jeg kunne slippe å leve i denne kroppen, slippe å hele tiden måtte føle signalene fra kroppen min, slippe å hele tiden være redd for å bli syk. Det handler om mer enn å ville være fri fra livet mitt eller situasjonen jeg er i, det handler om at jeg hater å leve i denne kroppen. Jeg kunne ønske jeg bare kunne være en bevissthet, en sjel om du vil. Fri til å bare ha tankene mine, og ikke måtte konstant føle kroppen min. Om det finnes noe liv etter døden, håper jeg det er sånn. Det, eller bare ingenting. Jeg føler ikke at dette livet er verdt det. Jeg tror jeg har hatt et ok liv så langt. En normal familie, jeg har stort sett nok penger til å kjøpe alt jeg vil ha, jeg er født i Norge. Men jeg har fortsatt egentlig ikke lyst til å være her. Livet mitt er ganske meningsløst, jeg får aldri til noe av det jeg prøver på. Løper fra alt og alle hele tiden. Grunnen til at jeg fortsatt er her er nok det at jeg er redd for å dø. Redd for at det skal gjøre vondt. Er ikke det rart? Man vil dø, men man er redd for at det skal gjøre vondt.

I just wanna sleep forever, never see tomorrow. Or lead or follow. I don't want to work forever, know what I know. Or beg or borrow.

When I'm alone on the longest nights, I think of you and your marlboro lights

Hører på Kanye Wests 808s & Heartbreak og Natalia Kills. Movie star hair and that black eye. Har kjøpt et par helt enkle svarte ballerinasko og gleder meg til å gå med et tynt par sko igjen. Føle asfalten under bena. Føle meg lettere. Har vinterferie endelig og sier til meg selv at dette er what it's all about. Tegner bandlogoer og sugar skulls. Ser på at søsteren min spiller Grand Theft Auto i timesvis mens vi hører på Eminem. Elsker de dagene jeg bare kan sitte stille og gjøre ingenting, høre på god musikk, le av dumme ting.

Jeg tror ikke jeg har sagt det her før, men siste dagen i Februar skal jeg og Molly se Ylvisbrødrene i Oslo Spektrum! Vi har sett på hverandre mange ganger og sagt "hva gjør vi med livene våre?", men jeg tror det blir bra. Jeg og Molly har vært fans siden Ylvis møter veggen-dagene tilbake i 2008/2009, så vi fant ut at det ville være kriminelt å ikke dra.



Jeg kan vagt huske en gutt jeg kjente på ungdomsskolen. Jeg tror ikke jeg likte han så veldig godt, men vi var venner og jeg kan huske vi tilbrakte en del friminutter sammen. Han gikk ikke i klassen min. Jeg husker ikke hva han het eller hvordan han så ut, eller hvordan vi møttes, eller noe som helst om han i det hele tatt. Det driver meg til vanvidd! På en måte føles det som et falskt minne og på en annen måte er jeg helt sikker på at det er sant. Jeg husker denne personens plass i livet mitt, men jeg husker ingenting annet. Og jeg vet ikke hvordan jeg i det hele tatt skal begynne å løse mysteriet. Er det noen som har opplevd noe lignende? Det hele føles som en glitch in the matrix at this point.

Where were you while we were getting high?

Det har regnet hver dag i en stund nå. Mesteparten av snøen er borte og hver dag blir det mer og mer grønt. Det er fortsatt ganske kaldt ute, men synet av gress og bar asfalt gir meg vårfølelse. På Fredag begynner vinterferien og når vinterferien er ferdig er Februar nesten ferdig også. Og Mars er første vårmåned. Vi kom oss gjennom vinteren. Nok en gang. Jeg elsker denne tiden av året. Jeg synes vinteren er pen, men jeg må innrømme at den gjør meg mer deprimert. Alt er så kaldt og mørkt og det virker uendelig. Men så kommer våren og vinteren er over og det føltes som for alltid. Denne tiden på året minner meg også ekstra mye om gamle dager. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg har mange gode minner fra denne tiden. Det er egentlig ikke en dårlig ting, men jeg blir ofte lei meg fordi ting ikke er som før lenger. Men jeg prøver å ikke være trist. Prøver å komme over det kapittelet av livet mitt en gang for alle. Prøver å komme over den gutten som ikke lenger vil snakke med meg. Men det er vanskelig. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å like noen på den måten igjen. Jeg kan ikke se for meg å noen gang være sammen med noen andre, selv om det har gått lang tid nå. Jeg lager alle spillelistene mine og alle sammen handler om det samme. Akkurat som i den Jack's Mannequin-sangen. (But it was you I was thinking of.) Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette her nå, jeg pleier ikke å tørre å være så ærlig. Noen ganger har dere kommentert og sagt at dere synes jeg er flink som tør å være så ærlig, men jeg synes egentlig at jeg holder veldig mye tilbake. Og kanskje er det greit, for jeg vet ikke om jeg støtter å dele alt for mye over internett. Men let's be real, det er rundt fem stykker som leser denne bloggen og jeg liker å tro at vi har et godt forhold til hverandre.

Jeg prøver også å ikke bekymre meg så mye for alt mulig hele tiden. Prøver å stresse ned, si til meg selv at det ikke er så farlig som jeg tror. Det viktigste er å bare komme meg gjennom resten av skoleåret uten å ta livet av meg. Jeg trenger ikke få toppkarakterer. Jeg må bare komme meg gjennom det. Og til sommeren er jeg fri. Jeg har allerede søkt til neste år, men for å være helt ærlig håper jeg at jeg ikke kommer inn noe sted. Jeg vet ikke hva det er. Jeg hater alt jeg prøver å gjøre. Jeg klarer ikke å finne noe jeg liker å gjøre. Hater alle skole-linjer jeg har prøvd, hater alle jobber jeg har hatt. Kanskje jeg bare er skikkelig bortskjemt. Jeg tror jo ikke at alle andre liker å jobbe/gå på skole. Men jeg vet ikke, de fleste klarer i hvert fall å fungere normalt. Jeg kunne ønske jeg hadde en lidenskap. Slik som jeg ser mange av de andre jentene i klassen min har. Noe jeg kunne gi alt til. Og alt kom til å være ok, fordi jeg visste hva jeg ville gjøre og det var noe jeg kunne jobbe opp mot. Men alle lidenskaper jeg har hatt har vært veldig dårlige for meg og ikke akkurat noe du kan bygge et liv ut av. En stund hadde jeg som mål å spise minst mulig, og det var noe som gjorde livet verdt å leve for meg. Det var noe jeg kunne vie all min oppmerksomhet til og det ga meg gode resultater. Men etterhvert var det ikke det samme lenger og nå vet jeg nok en gang ikke hva jeg skal leve for. Jeg ønsker nesten at jeg skal begynne å legge på meg så jeg kan finne tilbake til den måten å leve på igjen, for det var en av de lykkeliste tidene jeg har hatt i løpet av de siste årene. Men uansett hvor mye godteri og drittmat jeg spiser forblir jeg på den samme vekten. Noe som er rart, siden alle sa til meg at når jeg begynte å spise normalt igjen kom jeg til å legge på meg kjempefort. Det har gått et par måneder nå og jeg har ikke lagt på meg noe i det hele tatt.

Dette skulle egentlig være et positivt innlegg.

(Early-spring-liste: http://open.spotify.com/user/graveyardgirl/playlist/50NmYi0RNynVZqqMooNR8F)



Forside Profil Om Maren Arkiv
maren elisabeth, 22, tønsberg

hits