Now I know how Joan of Arc felt

I dag har det vært kaldere og jeg har på meg den nye toppen min. Det er en gjennomsiktig svart bluse med stor hvit peter pan krage. Jeg har kjempemange topper med krage, men hver gang jeg ser en ny må jeg bare kjøpe den. De er bare så fine og jeg føler meg fin nok i dem.

Jeg har fylt taket over sengen min med glow in the dark stjerner. Og jeg ble overrasket over at det ikke bare var stjerner i pakken, men kometer, stjerneskudd og planeter også. Utrolig fint. Gleder meg veldig til det blir mørkt så jeg får se hvordan de ser ut når de lyser.

_

Ting begynner å gå bra, men så ser jeg deg igjen og alt faller sammen. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan ta meg sammen. Vil slå meg selv i hodet og bare slutte. Men det hjelper å høre på The Smiths. Vet ikke helt hvorfor, men det hjelper.

Farewell to our wives and children



Var på stranden med Molly i dag. Hadde på meg hvite leggings, sommerkjole og ballerinasko. Var fint. Gradestokken viste 30 grader i solen og det var ikke fint. Så jeg tok av meg skoene og vasset i havet og ble kald igjen.



Tidligere i dag var jeg på biblioteket og lånte den nye boken til Ann Heberlein. Har gledet meg til å lese den. Ann Heberlein skrev Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve som jeg leste for en stund siden. Det er en veldig godt skrevet bok om å lide psykisk og om selvmordstanker. Den anbefales. Et godt liv er på en måte en fortsettelse. Begge bøkene handler forresten om Ann Heberlein og hennes liv.







Nå prøver jeg å få i meg middag, men jeg føler meg anspent og rar og det er vanskelig å spise. Prøver å puste. Slappe av. Hva har dere gjort i dag?

All your kayfabe friends

I dag er en god dag for bloggen! Jeg har nemlig rundet 100 followers på Bloglovin' etter å ha ligget på 99 i evigheter. Uææ. Er stolt og glad. Jeg synes 100 er ganske mye. I hvert fall for en small time blogg som min. Gratulerer bloggen.

i hope you will be there

Uken har begynt igjen og det er deilig. Jeg er ikke så glad i helgen egentlig. Den er så lang og kjedelig. Akkurat nå hører jeg på The Protomen og jeg er veldig trøtt, men prøver å holde meg våken i hvert fall en time til. Jeg sover mye om dagen. Jeg tar igjen en lang periode med lite søvn med en periode med masse søvn. Det går alltid sånn. Jeg liker det best når jeg er oppe hele natten, men jeg vet at det er mest ''riktig'' å ha en normal døgnrytme. Så det blir et dilemma.

Jeg har tenkt mye på dette sitatet av Henri Bergson: "The pure present is an ungraspable advance of the past devouring the future. In truth, all sensation is already a memory." Jeg tror jeg leste det først i Kafka på stranden. Det er et fint sitat, og sant på en måte. Alt vi føler er allerede et minne.

Fikk forresten et spørsmål fra en anonym i kommentarfeltet til det forrige innlegget. "Har du kjæreste? Kan du fortelle litt om han?"

Jeg har ikke kjæreste. Det er mest mitt eget valg egentlig. Jeg føler meg ikke komfortabel i et forhold i det hele tatt. Jeg liker best å være singel, selv om det kanskje er vanskelig å forstå for mange. Jeg har heller ikke funnet noen jeg vil være med på den måten, og jeg skal i hvert fall ikke ha kjæreste bare for å ha det. Hva med dere? Har dere kjæreste? Fortell om han/henne?

Light up the night

Jeg ville skrive litt mer om det jeg skrev om i det forrige innlegg. Jeg tror ikke det kom så godt frem, men jeg er på ingen måte kritisk til de bloggerne det var snakk om. Først og fremst prøvde jeg å gi svar til noen som lurte på hvorfor alt høres så perfekt ut i bloggverdenen. Samtidig som jeg prøvde å svare alle de som sender meg hemmeligheter om at livet deres virker så meningsløst i forhold til andres. Mange av de jeg ser på som gode bloggvenner faller innenfor den gruppen lillesøsteren min kaller 'te-og-blomster-gjengen.' Jeg elsker bloggene deres og jeg beundrer det de gjør. Mange av dem tar kjempefine bilder og mange av dem kan skrive. Jeg ser ingenting i veien med å fremheve de fine sidene ved livet.

Jeg var også enig i så og si alle kommentarene jeg fikk. Tinekatrine skriver "...men det fins jo folk som faktisk går med kjole hver dag, fordi de syns det er mest behagelig." Dette er hundre prosent sant. Jeg for eksempel hadde buksefobi i flere år. Jeg eide ikke en eneste bukse og gikk i korte skjørt og kjoler hele året. Fordi jeg syntes det var finere og mer behagelig. (Nå er jeg forresten over buksefobien min og elsker mine svarte skinny jeans.)

Noen påpekte også at det er mange som likte disse tingene før de oppdaget hjartesmil. Dette stiller jeg meg også bak. Selvfølgelig hermer ikke alle etter hjartesmil. Jeg leser ikke bloggen hennes, så jeg tror ikke jeg skal prøve å komme med noen smarte uttalelser på dette området. Jeg tror jeg bare prøver å si at trender kommer og går i bloggmiljøet. Som den sommeren alle i byen min begynte å se på Skins og plutselig hadde alle jentene spiseforstyrrelser. Eller som da alle tumblrhipsterne leste Looking for Alaska og The Perks of Being a Wallflower.

Nå blir dette nesten like langt som det forrige innlegget. TL;DR - jeg er ikke kritisk og mener ikke å si noe vondt om noen. Ikke slutt å skriv om alt det fine. Vær deg selv. Spis grønnsakene dine.

http://twitter.com/#!/LizzieGillArt

Imperial

Nå hører jeg på Los Campesinos! igjen. Og jeg tror jeg er blitt avhengig av leppomade. Jeg har mistet den som smaker sitron under sengen min så nå må jeg bruke en kjip en fra Nivea. Jeg dro ut i dag, men bare en liten tur til butikken. Kjøpte halspastiller og sendte to brev (shout out til Nora og Emma). Det var sol og varmt, men jeg følte meg trist og alt var feil. Men jeg sov litt og følte meg bedre.

Jeg spilte mer The Sims 3 og kjæresten min ditchet meg på bryllupsdagen vår for andre gang. Han har problemer med forpliktelser. Bitch.

000028

Ting å gjøre når jeg er oppe hele natten:
✿ Høre på den samme sangen om og om igjen
✿ Lese 200 boksider i ett strekk
✿ Snakke med folk i andre land over nettet og for hundrede gang fortelle at nei, selv om jeg er norsk liker jeg ikke svartmetal
✿ Se YouTube-videoer jeg har sett hundre ganger før
✿ Spille Wordfeud på mobilen
✿ Rydde, rydde, rydde

Hvilken sang har du hørt på minst 100 ganger denne uka?

Om alt det fine

En gang i blant får jeg hemmeligheter i innboksen som jeg føler jeg må svare på NÅ. I kveld fikk jeg en sånn en:

Hvorfor høres alt så perfekt ut på Internett? Man går rundt i Oslo (f.eks) i perfekte kjoler med tynnstrømpebukse og krage, spiser makroner til man blir mett, leser flere tusen bøker, drikker te hele tiden og går på café. Det er ikke sånn, i hvertfall ikke i mitt liv. Her er det lekser i tonnevis, joggebukser og trening, chilling og pepsi max og energidrikker!

Jeg vet ikke helt om du mener noen andre, eller om du snakker om meg og hvordan livet mitt fremstilles på min blogg. Jeg tviler på at du snakker om meg, men om du gjør det la meg gjøre det veldig klart at livet mitt ikke ligner det du beskriver her i det hele tatt. Eller, bortsett fra kanskje delen om å "lese flere tusen bøker." Men dette er fordi jeg ikke går på skolen og jeg har dermed tid til å lese så mye jeg vil (og for meg er ikke det å lese bøker noe jeg gjør fordi jeg føler jeg 'må' - jeg gjør det fordi bøker er det morsomste jeg vet om og antagelig en av mine største hobbyer). Det skal også sies at jeg skriver bokanmeldelser for en avis nå og da, noe som også bidrar til at jeg får lest mye.

Om jeg skulle spise makroner til jeg ble mett hadde jeg nok vært enda fattigere enn jeg er fra før av, og dessuten klarer jeg så vidt spise én av gangen. Jeg går omtrent aldri på café, fordi jeg ikke har råd og fordi det ikke er så gøy alene. Jeg går ikke i kjoler hver dag. Stort sett går jeg i bukse eller skjørt og strikkegenser (band t-skjorte om sommeren). Jeg liker nylonstrømper fordi bena mine ser bedre ut i dem, men mesteparten av året går jeg i ullstrømper/vanlige tights fordi jeg fryser lett. Jeg drikker te kanskje en eller to ganger i uken, fordi jeg ikke er så glad i varme drinker. Hos meg går det mest i vann og cola. Livet mitt er alt annet enn perfekt.

Så det er meg. Men om du mente noen andre kan jeg fortelle deg at jeg ikke tror livene deres er perfekte heller. Jeg føler jeg og de fleste som leser bloggen min er en del av et spesielt bloggmiljø. Et bloggmiljø der det er veldig trendy å spise makroner, å gå på café, å gå i pene kjoler, å ta bilder av blomster og tekopper og å handle på bruktbutikker og alt er fintfintfint. En trend jeg er ganske sikker på startet hos hjartesmil.

Sannheten er at livet til de aller fleste ungdommer dreier seg om å slappe av, skole, lekser, trening, venner. Og så, en gang i blant, handler det om makroner, te, kjoler, bøker og foto. Det er dette vi får se i innleggene på bloggene deres, men vi får ikke se så mye til leksene. Det gir kanskje mange inntrykk av at livet deres bare handler om alt det fine. Og noen tenker kanskje at de skulle ønske livet deres var mer spennende (gud vet jeg får mange hemmeligheter fra jenter som synes livet deres er kjedelig og meningsløst i innboksen min).

Jeg tror ''the lesson'' her er at livet er stort sett kjedelig. Det er ingen som har det gøy hele tiden, men alle har det gøy en gang i blant. Og ingen har et perfekt liv, selv om vi kanskje liker å gi inntrykk av det.

Nå blogger jeg mye, men hei, jeg har faktisk skrevet noe fornuftig for en gangs skyld. Nå tilbake til The Sims (her jeg sitter i pysjamas med vått hår og ingen sminke).

I've got this burning like my veins are filled with nothing but gasoline

Jeg våknet akkurat fra et mareritt. Jeg drømte om romvesener. Det var egentlig ikke så skummelt til jeg gikk ut og så at det var gigantiske slange-aktige ting overalt. Jeg våknet rett etterpå. Jeg er egentlig ikke redd for romvesener, jeg tror at de har nok med seg selv og sin planet til å ville komme hit. Men jeg har ordentlige mareritt så sjeldent at jeg blir litt rystet når det først skjer. Jeg våkner litt andpusten og jeg må gjøre ting jeg liker sånn at jeg roer meg ned.

Jeg er heldig, jeg hadde ikke noe særlig mareritt som barn heller. Eller - jeg tror jeg har skrevet om dette før - jeg pleide å ha et tilbakevendende mareritt da jeg var seks-sju år gammel. Det kom veldig ofte, men så stoppet det. Etter det har jeg egentlig aldri hatt noen problemer med mareritt. Det er derfor jeg er så glad i å drømme. Hva er ditt forhold til mareritt? Har du hatt noen skikkelig skumle drømmer?

toes

"Light thinks it travels faster than anything but it is wrong. No matter how fast light travels, it finds the darkness has always got there first, and is waiting for it."

Jeg burde dra ut i morgen. Føler jeg har sittet mye inne den siste uken. Det er liksom ingenting å gjøre ute, så det er vanskelig å motivere meg selv til å dra et sted. Men det er bra for meg. Å ikke sitte hjemme hele tiden. Hva er ting du kan gjøre ute om du er venneløs?

Familien min har blitt forkjølet èn etter èn og hendene mine ser ut som sandpapir etter all håndvaskingen og all antibac'en. Vet ikke hvorfor jeg er så redd for å bli syk, vet ikke hvorfor jeg tenker på det nesten hele tiden. Det er så slitsomt.

Somewhere I belong

NÅ! Nå. Jeg satt oppe og jobbet med designet i sikkert to timer i natt. Nå ser det bra ut i Internet Explorer tilogmed, så om du ikke ser nå er det IKKE min skyld. Neida, si ifra om du har noen problemer, men alt burde være i orden. Her ser du hvordan det skal se ut:



Jeg klager egentlig ikke - jeg elsker å holde på med design. Jeg har følt meg veldig kreativ i det siste, så jeg holder på å sette sammen en designblogg med gratis design og koder lik den jeg hadde før. Jeg kommer sikkert til å lenke til den i neste innlegg (men det kommer nok en link i sidemenyen før det, for de som leser dette litt sent).

yellow flowers

Nå sitter jeg på rommet mitt og Sam, katten min, ligger på fanget mitt. Han maler kjempehøyt. Døgnrytmen min er helt rar igjen og nå sover jeg gjennom formiddagen og tidlig ettermiddag for så å være våken hele natten. Egentlig kunne jeg ønske det kunne fortsette sånn, for jeg elsker å være våken om natten, men det er jo litt upraktisk.

Jeg var forresten akkurat innom den gamle bloggen min for å sjekke et par ting, og jeg hadde fått en kommentar fra en jente som het Silje:

"Artig at bloggen din heter "faen ta tyngdekrafta", da jeg skrev et dikt med den overskriften en gang i gamle dager, og den ble brukt som tittel på en bok jeg var med i. Haha. Great minds think alike!"

Silje, jeg vet ikke om du leser denne bloggen, men det var ikke tilfeldig at bloggen min het det samme som diktet ditt. Jeg har lest den boka og diktet ditt var inspirasjonen min. Du er fin, hjerte.

Scan22

"Sometimes you climb out of bed in the morning and you think, I'm not going to make it, but you laugh inside - remembering all the times you've felt that way."

Forest wind

Tror jeg skal sende en hemmelighet til meg selv.

Must have been asleep for days

Klokken er snart sju. Tidlig-morgen-blogging for en gangs skyld. Eller, egentlig har jeg ikke lagt meg enda og jeg har akkurat kledd på meg så jeg har ikke tenkt til å gjøre det heller. Nå hører jeg på Nico og jeg ser på neglene mine. Jeg har funnet ut at jeg kan ta blank glitterneglelakk utenpå "vanlig" neglelakk og instantly få glitternegler i alle farger jeg vil. Akkurat nå har jeg mørkelilla.

mo(nu)ment

"I started inventing things, and then I couldn't stop, like beavers, which I know about. People think they cut down trees so they can build dams, but in reality it's because their teeth never stop growing, and if they didn't constantly file them down by cutting through all of those trees, their teeth would start to grow into their own faces, which would kill them. That's how my brain was." (Jonathan Safran Foer)

Flight of Fancy

Chastleton House

I går kveld ommøblerte jeg rommet mitt. Flyttet rundt på alt. Nå er det RYDDIG. Det er så deilig. Jeg sa til søsteren min at jeg ville lese fantasy og jeg fikk låne første bok i en serie som heter The Mortal Instruments av henne. Jeg visste egentlig ingenting om serien før jeg begynte å lese, men jeg leste omtrent 200 sider i løpet av natten. Det er veldig annerledes fra alt jeg har lest de siste årene. Men jeg liker det. Jeg liker å lese ting som er annerledes en gang i blant. Tror det er sunt.

Etter dette skal jeg endelig kaste meg over The Wind-Up Bird Chronicle av Haruki Murakami. Jeg er ganske sikker på at dette er den siste Murakami-boka jeg ikke har lest. Jeg har spart den lenge. Så lenge at jeg liksom har glemt den. Jeg fikk forøvrig 1Q84 bok 3 PÅ NORSK i postkassen på Lørdag. Fra avisa jeg skriver for (altså gratis, yay). Forsiden var helt utrolig fin. Og jeg må si det, å lese Murakami på norsk er mye bedre enn å lese han på engelsk. Ika Kaminka (den norske oversetteren) er utrolig flink.

casual diamond

Det er så mange ting jeg vil skrive om, ting jeg vil si, ting jeg vil fortelle dere. Men jeg finner liksom ikke noen plass til dem og jeg finner ikke ordene heller. Det er uansett ting jeg ikke vil skrive om her. Ting jeg ikke klarer å skrive om. Ting jeg ikke klarer å skrive om i dagboken min engang. Men allikevel føler jeg trangen til å fortelle noen. Nå tuller jeg. Jeg er sliten. Beklager skrivefeil, dårlig setningsoppbygging, rambling, etc. Maren tar ikke noe ansvar for feilene søvnløse-Maren gjør.

Ha en fin Mandag.

Best places to be a mom

I think I'd better run run run

Nattblogging igjen. Her om dagen skum-leste jeg en artikkel om at nostalgi er en naturlig antideppresiva (artikkelen). Fint, selv om jeg ikke helt føler at det er sånn for meg. Jeg blir stort sett lei meg når jeg tenker på de 'gode tidene' mine. Kanskje det hadde funket bedre om ting ikke var så mye verre nå enn før.

I morgen skal jeg på biblioteket tror jeg. Om jeg våkner tidlig nok (biblioteket i Tønsberg har helt ville åpningstider og vil helst være stengt hele tiden). Jeg har lyst til å lese en stor fantasybok. En gang i blant er jeg i humør for fantasy. Jeg liker urban fantasy best. Tradisjonell fantasy blir som oftest litt for vilt for meg. Aller mest liker jeg bøker der helt vanlige mennesker møter det overnaturlige og absurde. Et godt eksempel på dette er bøkene til Christopher Moore. Han skriver veldig morsomt. Noen av bøkene til Neil Gaiman passer også inn.

"Few things leave a deeper mark on a reader than the first book that finds its way into his heart. Those first images, the echo of words we think we have left behind, accompany us throughout our lives and sculpt a place in our memory to which, sooner or later - no matter how many books we read, how many worlds we discover, or how much we learn or forget - we will return."

Noen ganger blir jeg veldig stresset. Det bare gnager inni meg på en måte og jeg vet ikke hva det kommer av. Det er slitsomt. Jeg har funnet ut at det eneste som egentlig hjelper er å le. Latter hjelper på det meste. Jeg har begynt å gå med kjoler igjen nå som det er så varmt ute. Og nylonstrømper. Deilig. Jeg må slutte å skrive om våren. Det er bare det at den gjør meg så glad.

Nytt design igjen, forresten. Men jeg er ikke helt sikker på om det blir værende. Har så mange ideér og vil prøve alle. Så vær klar for litt hyppig endring av design fremover.

000062

"If you aren't cute, you may as well be clever."

Onsdag

I dag dro jeg en liten tur til byen fordi jeg ville kjøpe flere sommerfugl-klistremerker. I det siste samler jeg på alt med sommerfugler på. Og spesielt klistremerker. (Det nederste settet (som neglelakken min avslører) kjøpte jeg egentlig for et par dager siden.)



Også har jeg fått kjempefin kjole med polkadotter! (Webcam fordi jeg følte for det.)





Her ser jeg trist ut, men jeg er egentlig kjempeglad fordi jeg har ny kjole og det er vår og jeg har lilla negler som glitrer. Rommet mitt er rotete fordi jeg alltid slenger klær og poser rundt når jeg har vært i byen. Men nå er det ryddig igjen. Blir så stressa når det er rotete.

Jeg har begynt å lese på en ny bok som heter The Shadow of the Wind av Carlos Ruiz Zafon. En bok og en forfatter jeg vet ingenting om. De få gangene bokhandelen i byen får inn ny bøker på Engelsk kaster jeg meg over dem med en gang. Så jeg begynte å tenke litt. Hvordan finner du bøkene du leser? Hender det at du plukker opp bøker du aldri har hørt om, eller leser du bare ting du har blitt anbefalt/har lest om på nettet? Jeg gjør begge deler. Men de aller fleste favorittbøkene mine har jeg funnet helt tilfeldig i en bokhandel eller et bibliotek. Jeg liker det nesten best sånn.

We paint our sins on the ceiling

Alt jeg gjør er å høre på Taking Back Sunday mens jeg bare sitter å smiler. For første gang på alt for lenge hører jeg på musikk for å høre musikken og ikke for å ha bakgrunnsstøy. What's it feel like to be a ghost?, Set Phasers to stun, Great romances of the 20th Century, My blue heaven. Hjerte. Føler meg som en seksten år gammel fangirl igjen. Taking Back Sunday minner meg om 2009. Lange bussturer, lukten av nye joggesko i April, å høre Carpathia på en rosa MP3-spiller noen måneder før det nye albumet kom ut, t-skjorten min med "To hell with you and all your friends" på. Det var en fin vår. Denne våren blir også fin tror jeg.

Hva hører dere mest på akkurat nå?

Jeg sov lenge i dag. Hver gang jeg tar sovemedisin sover jeg kjempelenge. Sto endelig opp halv fire. Vet ikke helt om det blir noe søvn i natt. Jeg vurderer å døgne for å få døgnrytmen på plass igjen. Dessuten er jeg rolig nå og jeg tror jeg kunne sittet her med musikken min for alltid. Det er så deilig når jeg er rolig.

"It's so hard to forget pain, but it's even harder to remember sweetness. We have no scar to show for happiness. We learn so little from peace." (Chuck Palahniuk)

Alle bildene er forresten herfra. Ny favoritt!

Forgets slowly

Jeg ville vise dere skoene jeg hadde på meg i dag, fordi de er så fine og fordi det er så deilig med vårsko igjen. Jeg hadde bare på meg en cardigan og det var ikke kaldt i det hele tatt. I tillegg har jeg funnet frem de überkule solbrillene mine. Vår<3<3

Dette er hva jeg elsker med bruktbutikker. Da jeg kjøpte disse skoene var prislappen fortsatt på og skoene var helt nye. Ifølge prislappen har de kostet 700 kroner! Hvor mye betalte jeg for dem? 50! Jeg har også kjempefine kinasko i mørkegrønt fløyel og en vintage bluse med sailor-krage fra den samme butikken. Den er nedlagt nå, dessverre. Jeg tror det var favorittbutikken min.

Pleier du å handle brukt?

(Jeg har bestemt meg for at jeg VIL ha spørsmål i slutten av innlegget. Ikke fordi jeg vil ha flere kommentarer - det er stort sett de samme som kommenterer uansett om jeg stiller et spørsmål eller ikke - men fordi jeg liker å høre hva dere synes om forskjellige temaer også. Så svar i vei!)

Btw - Nytt design! Yay, er endelig fornøyd!

To be made of glass

Prøver å finne på noe å skrive her. Jeg skrev tretten sider i dagboken min i går, men når jeg setter meg ned på pc'en kommer det liksom ingenting og jeg føler meg helt tom. Hva skrev jeg om i dagboken min? Jeg vet ikke helt. Meg selv. Det jeg tenker på. Det jeg gjør. Det jeg er. Vet ikke hvorfor det plutselig er så vanskelig å skrive om de samme tingene her plutselig. Men jeg prøver.

chips & doritos

ice cream

Jeg hører mest på Florence + the Machine og Bat for Lashes akkurat nå. Jeg satt oppe alt for sent og så en dokumentar om Bat for Lashes her om dagen. En dokumentar jeg egentlig har sett allerede, men det var alt for lenge siden. Bat for Lashes er veldig fint. Det er så mye fin musikk. Hva hører dere mest på akkurat nå?

Jeg kjøpte et gammelt verdensatlas fra 1964 på Fretex. Jeg kjøpte det fordi det har helt utrolig fine gammeldagse illustrasjoner av månen. I morgen skal jeg tilbake og kjøpe en lilla fløyelskjole som jeg skal fikse litt på sånn at den blir kjempefin.

04

"The unreal is more powerful than the real. Because nothing is as perfect as you can imagine it. Because its only intangible ideas, concepts, beliefs, fantasies that last. Stone crumbles. Wood rots. People, well, they die. But things as fragile as a thought, a dream, a legend, they can go on and on. If you can change the way people think. The way they see themselves. The way they see the world. You can change the way people live their lives. That's the only lasting thing you can create."

img849c

Jeg er egentlig ikke sånn veldig sjenert, men jeg vet aldri hva jeg skal si. Hver gang jeg sier noe blir alle bare stille som om jeg sa noe kjemperart. Kanskje jeg bare er skikkelig socially awkward. Jeg føler meg så rar. Som om det er noe alvorlig galt med meg og alle kan se det. Jeg vet bare ikke hva det er.

Men jeg tror ikke jeg vil dø lenger. Det høres cheesy ut, men jeg liker følelsen av å ligge i gresset. Og sand under føttene mine. Og hvordan luften lukter på høsten. Og månen så klart. Disse tingene er nok, tror jeg. Jeg kunne bare ønske jeg følte meg bedre snart.

Skal gå og lakke neglene.

"An act of God and nothing less will be accepted."

Jeg hører på den gamle musikken min igjen (Taking Back Sunday - et band jeg egentlig liker veldig godt enda, men aldri hører på mer) og jeg sitter på rommet og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg vil gjøre noe, men det er ingenting. Kanskje jeg skal se den nye episoden av Skins. Eller kanskje jeg skal prøve å være kreativ. Eller kanskje jeg bare skal fortsette å sitte her.

Håret mitt er langt og tykt og jeg liker å dra fingrene gjennom det. Jeg burde kanskje klippe tuppene. Eller kanskje ikke, det er ikke så ille. Men jeg burde børste dem. Det er rart hvordan vi tror vi blir lykkelige bare vi blir penere. For mange år siden bestemte jeg meg for å prøve å bli penere. Jeg lot håret vokse, slanket meg, lærte meg å sminke meg, prøvde å kle meg i pene klær. Jeg tror jeg er i mål nå. Jeg har langt hår, jeg er fornøyd med vekten min, når jeg sminker meg er jeg fornøyd med hvordan jeg ser ut. Jeg er ikke den peneste jeg vet om, langt ifra, men jeg er fornøyd. Men jeg var mye gladere da jeg hatet speilbildet mitt. Å ha venner er mye viktigere enn å se bra ut. Jeg har så mange fine klær, men hva er egentlig poenget? Det er ingen som ser dem bortsett fra meg.
Nå har jeg skrevet mye.

Jeg hører på Miami. Jeg tror den kunne vært skrevet om meg. Sånn var det ikke da jeg hørte den første gangen. Det er merkelig. Vi lever mange liv i løpet av livet. Jeg prøver å tenke på at selv ikke ingenting kan vare for alltid. You have to, you just have to trust me. Whoever I was then, I can't ever be again.

Vet ikke hvorfor jeg ikke tok med noen bilder.

Hemmeligheter #6

Jeg føler meg trist og lei i dag så for å hindre meg selv i å skrive nok et klageinnlegg - her kommer et nytt innlegg med hemmeligheter! Det er nesten en hel måned siden sist så jeg har mange hemmeligheter lagret i inboksen min. Hurra! Som vanlig er mine kommentarer i kursiv.

I det siste har jeg slitt en del. En hel del masse. Og når jeg tenker over det så er det vel ikke bare 'i det siste' heller. Jeg har aldri vært noe jippi-menneske. Kommer antagelig aldri til å bli det. Akkurat nå er jeg bare redd, trist og likegyldig. Det skremmer meg. Og dager hvor jeg har det helt ok, skremmer meg enda mer. Jeg får hjelp nå, og jeg er redd for at det vil hjelpe. Jeg er redd for at de endrer meg uten at jeg vet det. Jeg er sliten av det.

Jeg hadde ikke kutta meg på over 10 måneder. Så, for 2 uker siden gjorde jeg det igjen. Og nå er jeg ensom igjen. Og nå gjør jeg det, igjen

Kjæresten min var utro mot sin forrige kjæreste en liten stund (et par dager, han ble sammen med meg, før han slo opp med eksen sin to-tre dager senere), og jeg er hun han var utro med. Og jeg vet ikke om jeg noen gang kan tilgi ham for det. Hun har tilgitt ham, men jeg klarer det liksom ikke. Selv om det strengt talt kanskje ikke er jeg som skal tilgi ham for det, eller i det hele tatt har rett til eller trenger det. Dette høres merkelig ut, ikke sant?

Visste du at han var sammen med noen andre da dere ble sammen? Har du tilgitt deg selv?

Det såret på tommelen min lagde jeg med vilje.

Jeg vil at en gutt skal vise at han er interessert i meg. Jeg vil at han skal ha brunt, langt hår og fine armer. Det kommer aldri til å skje og det er trist.

koi

Jeg vet ikke hvem jeg er.

Jeg ble utsatt for voldtekt om igjen og om igjen av en venn av faren min fra jeg var 3 - 6 år, og når pappa oppdaget dette så ble han bare med istedet for å stoppe det. Det har vært så vondt at jeg bare har glemt det, fortrengt det, før det gikk opp for meg i sommer - og nå er jeg livredd for pappaen min og å være alene. Jeg tørr ikke si det til noen, jeg elsker jo pappaen min.

Jeg har fått et par hemmeligheter om voldtekt. Jeg blir alltid veldig overrasket. Føler meg liksom ikke kvalifisert til å få vite noe sånt - det er så seriøst.

Det eneste jeg vil i hele verden er å bli kysset av noen. Sånn på ordentlig.

Jeg savner han så mye at det gjør vondt. Hver gang jeg ser han, hører stemmen hans, hører navnet hans, kjenner jeg et stikk i brystet. men jeg kan ikke fortelle noen. Jeg kan ikke fortelle han heller, for han bryr seg ikke. Ikke i det hele tatt. Han betydde for mye for meg. Jeg vet ting om han som ingen andre vet. Han var perfekt, du aner ikke.

Jeg føler at livet mitt er ødelagt. Jeg har gjort alle de gale valgene. Kunne ønske jeg var 16 igjen.

Vennene mine (som jeg er kjempekjempekjempe glad i) har lett for å spøke litt vel mye med meg. Eller om meg med meg. Jeg vet det er lett å gjøre det når jeg har så mye selvironi, men det er annerledes når jeg tuller med meg selv (selv om det kanskje er greit da). Blir bare litt mye noen ganger.

Jeg er så lykkelig ulykkelig. Gir det mening?

Jeg liker ikke pugs, men vil ikke si det for alle vennene mine er hipster. Do drugs not pugs.

Jeg er sykt forelska i en gutt i klassen, men jeg er så sjenert at jeg ikke gjør noe med det. Vi har aldri utvekslet et ord, men faen så fin han er. Tenker på han altfor mye.

Livet mitt har alltid vært, er og vill alltid være bisart. Dagdrømmer konstant, og når jeg tenker realistisk blir jeg kun deprimert. Trekker pusten dypt inn, stirrer opp i taket og lurer på hvor lenge jeg kommer til å fortsette dette her. Selv om ting er bedre enn det de var, så virker det ikke som om det er verdt det, før hadde jeg et konstant behov for å dø. Nå vil jeg bare ikke leve, synes det er en nokså stor forskjell på det der egentlig..

Jeg tror jeg lever mer i hodet mitt enn i den virkelige verden. Jeg tror jeg tenker på mye av det samme som deg også.

De fleste tror 6 år som mobbeoffer ikke gjorde noe skade på meg. Jeg har arr. Fysiske og psykiske. Som beviser det motsatte.

Jeg er så lei meg hele tiden. Sitter bare alene på rommet mitt og hører på musikk og tenker på å dø. Jeg sier til alle at jeg har det bra, for hva kan de egentlig gjøre for meg? Jeg går til psykolog, men jeg sier at alt er bra der også sånn at jeg ikke trenger å gå så ofte. Jeg har nemlig ikke penger til å gå oftere. Alt er bare et surr, jeg kunne ønske det var over.

Jeg gruer meg til sommerferien, og håper at det blir veldig dårlig vær. Ellers så må jeg ha en unnskyldning for å ha på lang genser og bukse på varme sommerdager. Selvskading altså.

Dette er min siste dag som 17 år. Får litt angst av å tenke på det.

Det er ikke så skummelt som man tror. Jeg fyller 20 i år, det er helt vilt å tenke på. Men det gjør egentlig ingenting og ingenting forandrer seg. Sånn bortsett fra at man plutselig går å venter på at man skal føle seg voksen.

Jeg er kristen, men jeg sier det aldri til noen fordi jeg føler de vil dømme meg.

To find perfection in my pride, to see nothing in the light.







Jeg har vært ute med Molly. Før var jeg ute i gatene nesten hver kveld. Med venner eller med søsteren min. Det er mange år siden nå. Jeg savner det. Her er uansett fire random bilder fra i dag - tre av meg og et av hånden til Molly og månen - fordi jeg ikke har noe annet å blogge om.

Sometimes I wish for falling, wish for the release

Hører omtrent bare på Florence + the Machine for tiden. Her om dagen hadde jeg en drøm som ga meg vondt i hjertet. Tror jeg trenger å komme meg ut litt mer for jeg går så inn i meg selv. I går var jeg på kino med Molly og så Kompani Orheim. Jeg likte den godt. Synes det er den beste filmen så langt. Har du sett den?/Skal du se den?

Jeg tror jeg bare har vært forelsket på ordentlig én gang. Jeg har hatt kjærester, men jeg tror ikke jeg har vært ordentlig forelsket i dem. Det blir mer sånn "Denne personen er bra, denne personen er bra for meg, jeg burde være sammen med denne personen." Skjønner du? Også har det vært ganger jeg har trodd jeg var forelsket. Men så skjønner man etterpå at man ikke var det i det hele tatt. At man var ung, eller at man kanskje så noe som ikke var der.

Jeg har bare vært forelsket en gang. Eller kanskje det ikke er forelskelse lenger, men kjærlighet. Når du skjønner at du ville tilgitt han/henne så og si hva som helst. Det er vanskelig å skrive om. Kanskje det eneste jeg synes er vanskelig å skrive om. Man finner liksom ikke ordene. Du blir kvalm og du får vondt i hjertet og du vil bare høre på rolige sanger. Det føles som om hjertet ditt skal eksplodere, men du føler deg levende for første gang på månedsvis og smerten blir til en god smerte. Det er vondt og fint på samme tid.

disposable.

we see what we want

Jeg har fått en del ettervekst og jeg ser den originale hårfargen min for første gang på årevis. Den er  lys, lys brun, blondere enn jeg husket. Jeg har bestemt meg for å slutte å farge håret. Jeg er så lei av å måtte farge det hele tiden og det er ikke så bra for håret heller. På denne måten får jeg kanskje tilbake den originale fargen min en dag også. Da hadde jeg blitt veldig glad. Om jeg kunne gå tilbake i tid hadde jeg nok aldri farget håret. Selv om det er fine minner også. Jeg har hatt nesten alle farger som finnes på håret. Det er en fin historie. En del av hvem jeg er på en måte. Men nå vil jeg bli helt meg selv igjen.

IMG_0019

Trøtt.

Noen ting

Jeg har gjort mye i dag. Jeg dro til byen og kjøpte en blokk med mønstret papir sånn at jeg kunne brette fine hjemmelagde konvolutter.. (edit: om noen flere lurer - arkene er kjøpt på en butikk som heter Panduro Hobby!)

Jeg har kjøpt verdens fineste sengetøy..





Jeg har endelig (endelig!) fått gardiner..



Og kjøpte jeg en pose nagler sånn at jeg kunne lage meg en fin krage..



Også kan jeg se månen fra vinduet mitt, men det har jeg ikke noen bilder av. Hva brukte du penger på sist?



Forside Profil Om Maren Arkiv
maren elisabeth, 22, tønsberg

hits