The Price

Tramps and vagabonds have marks they make on gateposts and trees and doors, letting others of their kind know a little about the people who live at the houses and farms they pass on their travels. I think cats must leave similar signs; how else to explain the cats who turn up at our door through the year, hungry and flea-ridden and abandoned?
   We take them in. We get rid of the fleas and the ticks, feed them and take them to the vet. We pay for them to get their shots, and, indignity upon indignity, we have them neutered or spayed. And they stay with us, for a few months, or for a year, or for ever.
   Most of them arrive in summer. We live in the country, just the right distance out of town for the city-dwellers to abandon their cats near us.
   We never seem to have more than eight cats, rarely have less than three. The cat population of my house is currently as follows: Hermione and Pod, tabby and black respectively, the mad sisters who live in my attic office, and do not mingle; Princess, the blue-eyed long-haired white cat, who lived wild in the woods for years before she gave up her wild ways for soft sofas and beds; and, last but largest, Furball, Princess's cushion-like calico long-haired daughter, orange and black and white, whom I discovered as a tiny kitten in our garage one day, strangled and almost dead, her head poked through an old badminton net, and who surprised us all by not dying but instead growing up to be the best-natured cat I have ever encountered.
   And then there is the black cat. Who has no other name than the Black Cat, and who turned up almost a month ago. We did not realise he was going to be living here at first: he looked too well-fed to be a stray, too old and jaunty to have been abandoned. He looked like a small panther, and he moved like a patch of night.

 One day, in the summer, he was lurking about our ramshackle porch: eight or nine years old, at a guess, male, greenish-yellow of eye, very friendly, quite unperturbable. I assumed he belonged to a neighbouring farmer or household.
   I went away for a few weeks, to finish writing a book, and when I came home he was still on our porch, living in an old cat- bed one of the children had found for him. He was, however, almost unrecognisable. Patches of fur had gone, and there were deep scratches on his grey skin. The tip of one ear was chewed away. There was a gash beneath one eye, a slice gone from one lip. He looked tired and thin.
   We took the Black Cat to the vet, where we got him some antibiotics, which we fed him each night, along with soft cat food.
   We wondered who he was fighting. Princess, our white, beautiful, near-feral queen? Raccoons? A rat-tailed, fanged possum?
   Each night the scratches would be worse -- one night his side would be chewed-up; the next, it would be his underbelly, raked with claw marks and bloody to the touch.
   When it got to that point, I took him down to the basement to recover, beside the furnace and the piles of boxes. He was surprisingly heavy, the Black Cat, and I picked him up and carried him down there, with a cat-basket, and a litter bin, and some food and water. I closed the door behind me. I had to wash the blood from my hands, when I left the basement.

 

 

He stayed down there for four days. At first he seemed too weak to feed himself: a cut beneath one eye had rendered him almost one-eyed, and he limped and lolled weakly, thick yellow pus oozing from the cut in his lip.
   I went down there every morning and every night, and I fed him, and gave him antibiotics, which I mixed with his canned food, and I dabbed at the worst of the cuts, and spoke to him. He had diarrhoea, and, although I changed his litter daily, the basement stank evilly.
   The four days that the Black Cat lived in the basement were a bad four days in my house: the baby slipped in the bath, and banged her head, and might have drowned; I learned that a project I had set my heart on -- adapting Hope Mirrlees' novel Lud in the Mist for the BBC -- was no longer going to happen, and I realised that I did not have the energy to begin again from scratch, pitching it to other networks, or to other media; my daughter left for Summer Camp, and immediately began to send home a plethora of heart-tearing letters and cards, five or six each day, imploring us to take her away; my son had some kind of fight with his best friend, to the point that they were no longer on speaking terms; and returning home one night, my wife hit a deer, who ran out in front of the car. The deer was killed, the car was left undriveable, and my wife sustained a small cut over one eye.
   By the fourth day, the cat was prowling the basement, walking haltingly but impatiently between the stacks of books and comics, the boxes of mail and cassettes, of pictures and of gifts and of stuff. He mewed at me to let him out and, reluctantly, I did so.
   He went back onto the porch, and slept there for the rest of the day.
   The next morning there were deep, new gashes in his flanks, and clumps of black cat-hair -- his -- covered the wooden boards of the porch.

Letters arrived that day from my daughter, telling us that Camp was going better, and she thought she could survive a few days; my son and his friend sorted out their problem, although what the argument was about -- trading cards, computer games, Star Wars or A Girl -- I would never learn. The BBC Executive who had vetoed Lud in the Mist was discovered to have been taking bribes (well, 'questionable loans') from an independent production company, and was sent home on permanent leave: his successor, I was delighted to learn, when she faxed me, was the woman who had initially proposed the project to me before leaving the BBC.
   I thought about returning the Black Cat to the basement, but decided against it. Instead, I resolved to try and discover what kind of animal was coming to our house each night, and from there to formulate a plan of action -- to trap it, perhaps.
   For birthdays and at Christmas my family gives me gadgets and gizmos, pricy toys which excite my fancy but, ultimately, rarely leave their boxes. There is a food dehydrator and an electric carving knife, a bread-making machine, and, last year's present, a pair of see-in-the-dark binoculars. On Christmas Day I had put the batteries into the binoculars, and had walked about the basement in the dark, too impatient even to wait until nightfall, stalking a flock of imaginary Starlings. (You were warned not to turn it on in the light: that would have damaged the binoculars, and quite possibly your eyes as well.) Afterwards I had put the device back into its box, and it sat there still, in my office, beside the box of computer cables and forgotten bits and pieces.
   Perhaps, I thought, if the creature, dog or cat or raccoon or what-have-you, were to see me sitting on the porch, it would not come, so I took a chair into the box-and-coat-room, little larger than a closet, which overlooks the porch, and, when everyone in the house was asleep, I went out onto the porch, and bade the Black Cat goodnight.

 

 

That cat, my wife had said, when he first arrived, is a person. And there was something very person-like in his huge, leonine face: his broad black nose, his greenish-yellow eyes, his fanged but amiable mouth (still leaking amber pus from the right lower lip).
   I stroked his head, and scratched him beneath the chin, and wished him well. Then I went inside, and turned off the light on the porch.
   I sat on my chair, in the darkness inside the house, with the see-in-the-dark binoculars on my lap. I had switched the binoculars on, and a trickle of greenish light came from the eyepieces.
   Time passed, in the darkness.
   I experimented with looking at the darkness with the binoculars, learning to focus, to see the world in shades of green. I found myself horrified by the number of swarming insects I could see in the night air: it was as if the night world were some kind of nightmarish soup, swimming with life. Then I lowered the binoculars from my eyes, and stared out at the rich blacks and blues of the night, empty and peaceful and calm.
   Time passed. I struggled to keep awake, found myself profoundly missing cigarettes and coffee, my two lost addictions. Either of them would have kept my eyes open. But before I had tumbled too far into the world of sleep and dreams a yowl from the garden jerked me fully awake. I fumbled the binoculars to my eyes, and was disappointed to see that it was merely Princess, the white cat, streaking across the front garden like a patch of greenish-white light. She vanished into the woodland to the left of the house, and was gone.

I was about to settle myself back down, when it occurred to me to wonder what exactly had startled Princess so, and I began scanning the middle distance with the binoculars, looking for a huge raccoon, a dog, or a vicious possum. And there was indeed something coming down the driveway, towards the house. I could see it through the binoculars, clear as day.
   It was the Devil.
   I had never seen the Devil before, and, although I had written about him in the past, if pressed would have confessed that I had no belief in him, other than as an imaginary figure, tragic and Miltonion. The figure coming up the driveway was not Milton's Lucifer. It was the Devil.
   My heart began to pound in my chest, to pound so hard that it hurt. I hoped it could not see me, that, in a dark house, behind window-glass, I was hidden.
   The figure flickered and changed as it walked up the drive. One moment it was dark, bull-like, minotaurish, the next it was slim and female, and the next it was a cat itself, a scarred, huge grey-green wildcat, its face contorted with hate.
   There are steps that lead up to my porch, four white wooden steps in need of a coat of paint (I knew they were white, although they were, like everything else, green through my binoculars). At the bottom of the steps, the Devil stopped, and called out something that I could not understand, three, perhaps four words in a whining, howling language that must have been old and forgotten when Babylon was young; and, although I did not understand the words, I felt the hairs raise on the back of my head as it called.
   And then I heard, muffled through the glass, but still audible, a low growl, a challenge, and, slowly, unsteadily, a black figure walked down the steps of the house, away from me, toward the Devil. These days the Black Cat no longer moved like a panther, instead he stumbled and rocked, like a sailor only recently returned to land.
   The Devil was a woman, now. She said something soothing and gentle to the cat, in a tongue that sounded like French, and reached out a hand to him. He sank his teeth into her arm, and her lip curled, and she spat at him.
   The woman glanced up at me, then, and if I had doubted that she was the Devil before, I was certain of it now: the woman's eyes flashed red fire at me; but you can see no red through the night-vision binoculars, only shades of a green. And the Devil saw me, through the window. It saw me. I am in no doubt about that at all.
   The Devil twisted and writhed, and now it was some kind of jackal, a flat-faced, huge-headed, bull-necked creature, halfway between a hyena and a dingo. There were maggots squirming in its mangy fur, and it began to walk up the steps.
   The Black Cat leapt upon it, and in seconds they became a rolling, writhing thing, moving faster than my eyes could follow.
   All this in silence.
   And then a low roar -- down the country road at the bottom of our drive, in the distance, lumbered a late-night truck, its blazing headlights burning bright as green suns through the binoculars. I lowered them from my eyes, and saw only darkness, and the gentle yellow of headlights, and then the red of rear lights as it vanished off again into the nowhere at all.

 

 

When I raised the binoculars once more there was nothing to be seen. Only the Black Cat, on the steps, staring up into the air. I trained the binoculars up, and saw something flying away - - a vulture, perhaps, or an eagle -- and then it flew beyond the trees and was gone.
   I went out onto the porch, and picked up the Black Cat, and stroked him, and said kind, soothing things to him. He mewled piteously when I first approached him, but, after a while, he went to sleep on my lap, and I put him into his basket, and went upstairs to my bed, to sleep myself. There was dried blood on my tee shirt and jeans, the following morning.
   That was a week ago.
   The thing that comes to my house does not come every night. But it comes most nights: we know it by the wounds on the cat, and the pain I can see in those leonine eyes. He has lost the use of his front left paw, and his right eye has closed for good.
   I wonder what we did to deserve the Black Cat. I wonder who sent him. And, selfish and scared, I wonder how much more he has to give.

Neil Gaiman

Living Together

Jeg ble utfordret av Sofie. Sånn, skriv syv ting om deg selv. Jeg elsker utfordringer - det er så og si aldri noen som faktisk utfordrer meg, så de få gangene jeg blir utfordret blir jeg overlykkelig. Jeg tror Sahra utfordret meg i fjor en gang. Det var moro. Jeg kommer ikke til å utfordre noen andre, fordi så og si alle jeg kjenner her på blogg.no har allerede blitt utfordret.
Ok, here goes.

Jeg er hundre-og-femtisju cm høy. Jeg finner det helt umulig å velge èn permanent favorittbok, favorittfilm etc. Jeg blir dårlig av sollys. Jeg får hele tiden sår og merker jeg ikke vet hvor kommer fra. Jeg er mørkeredd. Iste er det beste jeg vet om. Neptun er favorittplaneten min.


Fortell meg syv ting om deg selv!

Maybe the people who are the hardest to love are the ones who need it the most

Hei, jeg hater livet mitt. Jeg tror ikke jeg kan gjøre en eneste ting riktig. Jeg skjønner ikke hvorfor folk gidder å snakke med meg når alt jeg gjør er å ødelegge. Jeg tror det er best om jeg bare holder meg hjemme og aldri snakker med noen noengang igjen.



"You don't know what goes on in anyone's life but your own. And when you mess with one part of a person's life, you're not messing with just that part. Unfortunately, you can't be that precise and selective. When you mess with one part of a person's life, you're messing with their entire life. Everything.. affects everything."
(Thirteen Reasons Why)

I dag har jeg lest veldig mye og jeg har sett på Supernatural. Og jeg har hatt lyst på is i flere timer! I morgen vet jeg ikke hva jeg skal.
Hvor mange venner har du på Facebook?

I am going to make it through this year if it kills me

 

 

"I think I fell in love with her, a little bit. Isn't that dumb? But it was like I knew her. Like she was my oldest, dearest friend. The kind of person you can tell anything to, no matter how bad, and they'll still love you, because they know you. I wanted to go with her. I wanted her to notice me. And then she stopped walking. Under the moon, she stopped. And looked at us. She looked at me. Maybe she was trying to tell me something; I don't know. She probably didn't even know I was there. But I'll always love her. All my life." (Worlds' End)

 

Keep calm and stop the apocalypse

Jeg skal snart dra på biblioteket men jeg tenkte jeg skulle blogge litt først. Jeg har egentlig ingenting å fortelle dere, men jeg må liksom skrive litt allikevel. Jeg er altfor avhengig av bloggen min. Det virker helt vilt å gå bare en dag uten å skrive noe.
I går var en veldig bra dag og jeg tror denne dagen blir veldig fin også. Det er dårlig vær ute - eller fint vær, det kommer an på hvem du spør og akkurat nå spør du meg og det betyr fint vær.



Hvis det ikke regner i morgen vil jeg ta bilder på kirkegården.
Er regnvær fint eller dårlig vær?

Gonna get us both killed, driving late to Coatesville

Jeg har kjøpt masse fine bøker i dag! Nå er jeg sliten, sulten og veldig svimmel.
Jeg burde egentlig la vær å kjøpe så mye bøker, fordi jeg har seriøst ikke noe sted å ha dem. Jeg har fylt opp bokhylla mi for lenge siden, og etter det begynte jeg å stable dem oppå kommoden min. Når det var fullt der begynte jeg på en annen hylle og nå er den full også! Jeg har begynt å stable dem i vinduskarmen - hvem trenger et vindu som kan åpnes uansett?



Jeg har begynt å innse at hvordan vi velger å se ut og hva vi har på oss har veldig lite å si for hvem vi er. Selvfølgelig er det stereotyper, og de som prøver å passe inn i dem, men alle vokser fra det etterhvert og finner ut hvem de egentlig er. Det som gjør deg til deg er ikke hvor du kjøper klærne dine. Det er favorittfilmen din, favorittfargen din, om du liker rød eller grønn iste, hvor mange timer søvn du trenger om natten, om du liker katter eller om du liker hunder, hva slags bøker du liker å lese og hva slags musikk du liker å høre på. Alle de små tingene og alle de store.
Dette er ganske viktig.

Har du småsøsken?

Apologies are all we'll ever be

Jeg er litt tilbake i det gamle sovemønsteret mitt nå så jeg kan skrive innlegg midt på natten igjen. Jeg er ikke så veldig flink til å skrive om dagen fordi det er så mye som forstyrrer meg. Jeg har hatt lyst til å bli forfatter veldig lenge - helt siden før jeg faktisk kunne skrive og tegnet historier på ark - men jeg er verdens verste til å skrive noesomhelst om dagen. Jeg gleder meg til å bli voksen og ferdig med skolen. Da skal jeg få meg jobb som nattevakt eller noe lignende sånn at jeg kan sove hele dagen og stå opp sent på ettermiddagen.



"I've been making a list of the things they don't teach you at school. They on't teach you how to love somebody. They don't teach you how to be famous. They don't teach you how to be rich or how to be poor. They don't teach you how to walk away from someone you don't love any longer. They don't teach you how to know what's going on in someone else's mind. They don't teach you what to say to someone who's dying. They don't teach you anything worth knowing." (Neil Gaiman)



Nå skal jeg se på Supernatural! Jeg sluttet egentlig å se på det for flere år siden, fordi de sluttet å vise det og på den tiden hadde jeg ikke egen pc engang. Derfor har jeg ikke sett lenger enn siste episode av sesong to. Jeg har på følelsen at jeg har gått glipp av en del, så jeg begynner igjen. Elsket den serien da det gikk på tv.
Etter det skal jeg sove, jeg lover.

There's no glitter in the gutter

Hei, jeg hører på Belle and Sebastian og prøver å legge til alle bøker jeg noengang har lest på Bokelskere.no. Så langt har jeg 82 bøker og nesten 26 tusen sider. Har du profil på bokelskere.no? Hvis ikke må du lage sånn at jeg kan følge deg. Jeg har verken Nettby eller Facebook lenger så bokelskere (og bloggen min selvfølgelig) er liksom det eneste sosiale jeg har igjen på nettet.



Jeg har vært på biblioteket i dag! Siden vi allikevel snakker om bøker. Jeg lånte blandt annet Ingenting. Mest fordi jeg har veldig lyst til å lese den, men også litt så jeg kan si "Ingenting" når folk spør hva jeg leser og for en gangs skyld være helt ærlig.
I morgen skal jeg være med Alexander og det blir veldig gøy!
Fortell meg noe jeg ikke visste.

What on earth did I think about before you?



"In the space between yes and no, there's a lifetime. It's the difference between the path you walk and the one you leave behind; it's the gap between who you thought you could be and who you really are; its the legroom for the lies you'll tell yourself in the future." (Change of Heart)




Jeg har postet alt for mye tekst på bloggen min i det siste. Det er rart fordi før dette syntes jeg at jeg postet for mye bilder. Det er alltid det ene eller det andre.



Edit 00.08; Jeg stilte tilbake designet mitt, fordi jeg ikke orker å ikke ha noen oversikt over kommentarer lenger. Jeg vet ikke om jeg skal beholde det enda, men vi får se!
Edit 02.45; Ok, jeg har kinda mikset det designet jeg hadde før med designet jeg har hatt den siste måneden. Jeg er sånn halveis fornøyd, for øyeblikket gidder jeg ikke bry meg om at jeg ikke får noen oversikt over kommentarer

Everything We Had

I dag har jeg vært i Sverige! Det er utrolig morsomt, og denne gangen kjøpte jeg masse ubrukelige ting! Jeg elsker å kjøpe ubrukelige ting, spesielt hvis det lyser eller glittrer. Jeg kjøpte blandt annet kaleidoskop og det er første gangen jeg har sett i ett sånt. Det er så kult. Jeg har sittet i en halvtime og bare tatt bilder av det. Det er veldig vanskelig, siden jeg skjelver sånn på hendene og jeg skal holde både kameraet og kaleidoskopet oppe. Jeg fikk det til etterhvert.


SÅ pent ikke sant?!

Vi var på en sånn butikk, og de hadde så mye kult der! Jeg ville kjøpe alt! Jeg kjøpte også sånne selvlysende flaggermus til å henge på veggen. Og jeg hadde veldig lyst til å kjøpe en hel kanne med falskt blod, men den kostet nesten to hundre kroner så jeg måtte la den gå. De som jobbet i butikken digget meg, forresten.

Dette ble ett veldig rart innlegg, fordi jeg er så glad.
Hva har du gjort i dag?

You and I will always be unfinished business

Hei, dette har vært en lang dag og også en ganske bra dag. Jeg har vært i Horten og i Tønsberg og hjemme hos Sahra. Vi så Donnie Darko! Det var kjempe gøy, hun sa ikke at hun kjedet seg en eneste gang! Jeg føler at ting jeg liker ofte er veldig kjedelig for andre, det er derfor jeg ikke deler interessene mine med noen.

Er det forresten bare meg som får sånn 'bekreft din kommentar' hele tiden nå?



Jeg har også fått masse Twilight greier. Jeg skal vise dere senere, jeg lover.
Hvordan ser himmelen ut der du er nå?

Practical Demonkeeping

I dag var det verdens bokdag og da selger biblioteket bøker. Jeg kjøpte fire bøker og så satt jeg inne og leste. Sahra kom etter skolen og vi dro på Huset. Nå er jeg hjemme og jeg er ikke så sliten som jeg trodde jeg var, men jeg er veldig kald.



Jeg er så lei meg hele tiden, og når jeg ikke er lei meg så er jeg sint og jeg vet ikke hva som er verst. Når jeg er hjemme har jeg lyst til å dra ut og når jeg er ute vil jeg dra hjem. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg må gjøre noe for jeg orker ikke mer og jeg har bare lyst til å dø. Ok, unnskyld for random deppe-innlegg. Dere er liksom de eneste jeg kan snakke med.

It takes a graveyard to raise a child

Image hosting by LastOpp.no


Jeg postet dette innlegget kun fordi jeg ville vise dere de søte kattene!
Jeg synes dere kom opp med mange urealistiske svar til spørsmålet jeg stilte i innlegget under. Det eneste riktige svaret er 'Jeg vet ikke.'
Enkleste måte å dø på?

Teenage Love Song




"It's hard to talk when you want to kill yourself. That's above and beyond everything else, and it's not a mental complaint - it's a physical thing, like it's physically hard to open your mouth and make words come out. They don't come out smooth and in conjunction with your brain the way normal peoples words do; they come out in chunks as if from a crushed-ice dispenser; you stumble on them as they gather behind your lower lip. So you just keep quiet."



Må finne noe å gjøre i dag, hvis ikke kommer jeg til å bli gal.
Hvor er du om fem år?

Wensleydale



Jeg var ute med Sahra i dag. Det var hyggelig, vi satt og leste begge to. Det er derfor det er fint å være med Sahra; hun blir ikke sur når jeg leser for hun leser hun også.
Jeg gadd endelig å lakke neglene mine i dag. Svarte. Så fant jeg en sparkly grønn negllakk i byen som er helt fantastisk fin. Nå må jeg fjerne den svarte, tror jeg. Det er så typisk.



Jeg vet ikke om jeg vil på Slottsfjellfestivalen lenger. Det er komplisert.
Hva har du på deg i dag?

Up all night, got demons to fight



Hei, jeg var i Tønsberg i dag og jeg kjøpte nye sko. De er utrolig fine.
Jeg skal slutte å snakke til folk på msn. Det er ingen som snakker til meg med mindre jeg sier hei. Så jeg føler meg ganske dum. Nå skal jeg heller la vær.
Jeg kan se venus med prismekikkerten min.
Hvilken bok skal du lese når du er ferdig med den du leser nå?

200410



Ting jeg synes er rart
- Årstidene
- Insekter
- Folk som skriver 'hårfarve' og ikke 'hårfarge'
- Folk som ikke kan skrive oransje
- Morgenen
- Høye hæler
- Hvitt hår
- Universet

Empire, I was built around your heart




Hei, jeg blogger igjen!
Jeg glemte å fortelle dere om noe helt vilt fantastisk som skjedde i dag!
Så ok, favorittboken min, Good Omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman, ble utgitt i 1990. Og det betyr at den er ganske vanskelig å finne i norske bokhandlere som sjeldent har mer enn Harry Potter og Marian Keyes i avdelingen for engelsk. De hadde den på biblioteket i sånn omtrent to måneder før noen fint bestemte seg for å beholde den. Jeg trodde jeg måtte finne en ny favorittbok.
Men neida, i dag var jeg på Norli og de hadde faktisk fått inn to kopier! Jeg ville hoppe opp og ned av glede, men det hadde sett litt rart ut siden jeg var helt alene. Jeg brukte veldig lang tid på å finne ut om jeg ville ha den hvite eller den svarte utgaven (jeg valgte den svarte) og så kjøpte jeg den uten å sjekke hva den kostet engang.
Oi, det var langt. Jeg er ihvertfall veldig, veldig glad akkurat nå.



Ok, jeg tror jeg må ordne med designet mitt nå. Jeg vil gjøre skriften litt mindre. Jeg venter på at det skal bli mørkt så jeg kan gå ut med prismekikkert og kamera!
Favorittsang for øyeblikket?

I love you, but I've chosen darkness

Det er skikkelig fint vær ute og jeg kjeder meg!



I dag har jeg kjøpt prismekikkert.
Den er så kul, jeg kan se kjempe langt! Jeg gleder meg veldig til det blir mørkt.
Jeg har så mye energi nå for tiden, og det er så kjipt for jeg har jo ingenting å gjøre! Jeg vet ikke hvordan jeg skal løse dette problemet. Jeg tror jeg må begynne å være oppe om natten igjen.



Hva skal du i dag?

Soil, Soil

UKM i dag! Jeg tok masse ville bilder av alt annet enn innslagene.



Og, ja, jeg har fått min Nikon D5000 nå! Jeg elsker det, selv om jeg ikke har lært så mye mer enn hvor utløseren og hvor blitzen ligger enda. Jeg fikk det i går kveld, men siden batteriet måtte lades opp begynte jeg ikke å bruke det før i dag. Det er mye mindre og lettere enn det jeg er vant til! Det er fint, for jeg har så håpløst korte fingre.


Molly og det nye "favorittbandet" hennes.

Nå er jeg dødssliten, så jeg tror jeg blogger mer i morgen! Nå skal jeg nerde tumblr.
Fortell meg om dagen din!

This is not who I've become, but what you made me into




Jeg sovnet kjempe tidlig i går igjen! Jeg skjønner ikke hva som skjer med meg. Kanskje det er pollenallergien.
Det er litt fint også, fordi jeg pleier jo å ikke sove i det hele tatt og det gir meg masse tid til å tenke og når jeg tenker pleier jeg å bli lei meg. Nå som jeg har sovnet halv ni to dager på rad har jeg ikke hatt så mye tid til å tenke.

Jeg har ikke fått noen reklame-kommentarer på kjempe lenge! Kanskje de endelig har skjønt at jeg ikke liker dem. Det er fint.

Dance, dance, dance 'til you're dead



Jeg la meg klokken ni i går, og sov helt til halv ti i dag! Det er helt vilt. Det er mer enn jeg har sovet de siste.. tretti årene ellernoe. Jeg føler meg veldig bra nå!

I morgen skal jeg farge håret til Sahra, og dagen etter det er det UKM! Yay. Jeg anbefaler alle i vestfold å dra å se. De fleste suger, men det er jo det som er morsomst. Jeg husker for noen år tilbake når jeg syntes alle de lokale bandene var sååå bra. Jeg vet ikke om alle har blitt dårligere, eller om det bare er musikksmaken min som har blitt bedre.



I dag skal jeg ingenting! Det er så typisk. Den første gangen på evigheter jeg faktisk har energi så skal jeg bare være hjemme. Jeg trenger flere venner.
Jeg trenger også noen nye filmer å se på, fordi jeg er helt tom akkurat nå. Det føles som om jeg har sett alt. Noen forslag?

Not all those who wander are lost

Hei, jeg er tilbake!
Jeg må desverre skuffe dere ved å fortelle at jeg ikke har farget håret mit rosa. Mamma sa jeg kunne få en prismekikkert hvis jeg ikke gjorde det, og da måtte jeg selvfølgelig si ja. Så dere kan få se bilde av den nye, kule prismekikkerten min istedet. Jeg kjøper den antagelig på Fredag, etter at jeg har hentet det nye kameraet!
De fleste av dere har sikkert ingen anelse om hva en prismekikkert er godt for, så jeg skal prøve å forklare. Det er en kikkert til å se på stjernehimmelen med. Den har crazy zoom, så du kan se stjerner, tåker og kometer som ikke er synlige med bare øynene.
Det er utrolig gøy.



Det har ikke skjedd så veldig mye de fire dagene jeg har vært borte. Når jeg tenker meg om har jeg ikke vært ute en eneste gang. Bortsett fra på Mandag når jeg dro på Elprice og bestilte kamera, og så dro rett hjem igjen.
Men i dag skal jeg ut! Heldigvis. Du aner ikke hvor kjedelig det er å sitte hjemme hele tiden. Du skjønner, katten min er min eneste venn.



Jeg driver å oppdaterer designet mitt i dag, så unnskyld hvis jeg har en ultrastygg bakgrunn ellernoe sånt nå. Det skal bli fint.
Hva er nytt i ditt liv?

The Black Ghosts

Jeg er trist, trist, trist og orker ikke blogge. Jeg skal farge håret rosa neste uke. Jeg blogger igjen når det er gjort.
Laura Laurent - Bright Eyes

More Adventurous

I dag har jeg vært ute med Sahra og Benjamin og når jeg kom hjem var blogg-loggen så full at jeg ikke orket å se på den engang. Derfor har jeg ikke spammet dere med kommentarer sånn som jeg vanligvis gjør. Unnskyld, jeg vet dere elsker det.
Prøver igjen i morgen.



Jeg fikk ikke sove i natt, men jeg regner med å få sove i dag for jeg dør av trøtthet. Er 'trøtthet' egentlig et ord?
Det er en full man på gaten utenfor huset vårt. Jeg har det veldig gøy med å se på at han prøver å reise seg for han faller hver gang. Han har revet ned alle søppelkassene våre og han lager peace tegn og roper at han er full. Jeg vet det er slemt å le, men det er så morsomt.



Jeg har vært flink og linket tilbake til kilden på bildene i dag!
I morgen skal jeg bare sitte hjemme, med mindre en av dere vil ta meg med ut på iskrem. Helt seriøst.
Hva har du gjort i dag?

090410



Alle som har tumblr må følge fyeahpinkhair nå!
Jeg lagde den tidligere i dag fordi jeg savnet det rosa håret mitt. Det gjorde egentlig alt verre, fordi nå savner jeg det enda mer, og jeg vurderer seriøst å farge det tilbake. Vi får se. Tviler på at jeg får lov til å gjøre det igjen.
Uansett. følg meg følg meg følg meg.

Are You Ten Years Ago?

Hei! Jeg glemte at jeg er allergisk mot sollys en liten stund i dag og gikk ut i det fine været. Jeg ble kjempe dårlig og måtte dra hjem. Så jeg fikk ikke noe milkshake! Jeg begynner nesten å gråte.



Forresten, jeg føler jeg burde forklare hvorfor jeg aldri linker tilbake til hvor jeg finner bildene mine. De aller fleste bildene jeg legger ut her er lagret fra dashboardet mitt på tumblr og noen av dem er fra diverse xanga sider. Og når jeg lager innlegg her på blogg.no så bare velger jeg random bilder fra den mappen der jeg lagrer dem. Og noen av dem er det liksom, kanskje en måned siden jeg lagret, så det er helt umulig å huske hvor jeg fant dem. Unnskyld, jeg håper dere skjønner at jeg ikke prøver å ta credit eller noe sånt.



Er du vegetarianer?

When you're strange the world can be amazing




I dag har jeg nesten ikke gjort noen ting, og i morgen vil jeg stå opp tidlig. Jeg har veldig lyst på nye klær, selv om jeg ikke har plass noen steder. Jeg skal kjøpe nye tights i morgen! Bare vanlige sorte, men fortsatt. Jeg får penger av mamma.




Jeg poster mye bilder fortiden, fordi jeg har absolutt ingenting å blogge om. Det forandrer seg snart. Håper jeg.
Når står du opp om morgenen?



Edit 06.50; Dette er andre natten jeg ikke har klart å sove. Jeg dør.

Stormy Weather



Hei, jeg var ikke trøtt i natt!

Death Cab for Cutie




I dag har jeg vært med Sahra og Benjamin, og denne dagen startet veldig dårlig, men nå har jeg det fint. Og på Onsdag skal jeg kjøpe milkshake på McDonalds! Du aner ikke hvor lenge det er siden. Ihvertfall.. to uker. Også skal jeg på biblioteket. Det gleder jeg meg til, selv om jeg gruer meg til alt annet. Jeg har det ganske greit. Og nå skal jeg finne ut hvor jeg skal kjøpe det nye kameraet mitt!



Hva liker du best - soloppgang eller solnedgang?

I'm not suicidal, I just can't get out of bed




Hør på Metric! Det er så bra.
Jeg var oppe til klokken halv åtte i går. Jeg så på en vampyr-film fra 80-tallet. Har jeg fortalt dere om min kjærlighet for vampyr-filmer fra mid-to-late-eighties? Vel, de er best.


Søte

Jeg samler på bilder av katter ♥




Image hosting by LastOpp.no

The Wild Things



Ok, det er helt sikkert nå! Neste uke skaffer jeg meg Nikon D5000! Det blir så gøy, jeg kan nesten ikke vente. Jeg skal ta masse bilder hele tiden, og jeg har så mange fine ideèr. Yay.



I dag har jeg vært med å kjøpt hamster til lillesøsteren min. Den er lysebrun, og veldig søt. Hun ga den et japanskt navn som jeg verken kan skrive eller uttale, desverre.



Nå skal jeg spise middag! Hva har du gjort i dag?

New York, I love you but you're bringing me down



Hei, klokken er åtte og i dag har jeg vært ute og sett etter blomster. Vi fant ingen, men vi fant noen veldig fine geiter.
Jeg skal antagelig få nytt kamera neste uke, forresten. Jeg må bare få tak i pengene mine først. Jeg tror ikke det blir noe problem, men man vet aldri. Hvis jeg ikke kan få tak i pengene nå så må jeg vente i tre måneder, men det er jo ikke så alt for lenge. Jeg kommer tilbake til dette.



Jeg skal lage et innlegg med html og css hjelp i dag. Jeg legger det ut senere. Nå skal jeg se på The Office og spise sjokolade.
Hva har du gjort i dag?

Hours pass like centuries

Hei! Jeg har egentlig ikke så mye å fortelle. Vi hadde middagsgjester i dag, men jeg sov gjennom middagen og mesteparten av selskapet. Jeg la meg klokken halv åtte i natt, og jeg våknet halv fire. Så derfor tviler jeg på at jeg kommer til å få sove så mye i natt. Ikke at det egentlig gjør noe, siden jeg pleier å holde meg oppe til sju uansett om jeg er trøtt eller ikke. Får plutselig så mye å gjøre om natten.

Jeg tror jeg begynner med Following Friday i morgen! Er ikke helt sikker på hvem jeg skal skrive om enda, forslag? Liksom, jeg vet ikke helt om jeg i det hele tatt bør. Jeg vet om kanskje fem-seks blogger jeg virkelig leser og liker her på blogg.no, og ellers så synes jeg egentlig alt er teit. Jeg var veldig lenge overbevist om at det ikke fantes noe annet på blogg.no enn bimboer, fjortiser, the occasional emo kid, wannabes og meg selv. Så du skjønner. Kanskje jeg må finne noen nye blogger å like først.
Hvis du har noen riktig fantastiske blogger å vise til, så fortell meg.


Jeg har akkurat spist en appelsin, forresten, og nå husker jeg hvorfor jeg sluttet å spise det. Appelsinjuice OVERALT. Seriøst, det var umulig.
Jeg har også fikset litt på designet mitt og faktisk laget en liten meny helt øverst, sånn at det går an å finne igjen arkivet og profilen min. Det er ikke en knappmeny, ellernoe sånt, jeg bare tullet litt rundt i maler, og kom over at jeg kunne lage tekst der oppe, så prøvde jeg med en link og resten er historie. Utrolig enkelt.
Jeg har også bestemt meg for å beholde dette designet en stund, siden jeg fikk så mange fine tilbakemeldinger av dere. Og moren min, haha. Så nå trenger dere ikke høre mer om designet mitt før i Mai. Kanskje.


Hvor bor du?


Forside Profil Om Maren Arkiv
maren elisabeth, 22, tønsberg

hits