Yo, I'm off to the races

BitterSweet ~

I dag malte jeg den gamle, stygge bokhyllen min mintgrønn. Og nå er den ikke gammel og stygg lenger, men ny og fin. Og akkurat samme farge som neglene mine! Å, mintgrønt er så pent. Favorittfarge. På den beste bruktbutikken jeg vet om har de en mintgrønn kjole som er noe av det fineste jeg har sett. Bare synd den er størrelse åtte år sånn omtrent. Jeg var der i dag og jeg fikk to bluser. Den ene er helt perfekt med stor matroskrage. Akkurat sånn som jeg har ønsket meg i hundre år. Den skal jeg ha på meg i morgen! Jeg hadde vist dere, men da jeg var ferdig å male var det nesten mørkt allerede. Kanskje i morgen. Jeg malte i to timer i strekk. Sliten!

T-shirt Time

Untitled

Every atom in your body came from a star that exploded. And, the atoms in your left hand probably came from a different star than your right hand. It really is the most poetic thing I know about physics: You are all stardust. You couldn't be here if stars hadn't exploded, because the elements - the carbon, nitrogen, oxygen, iron, all the things that matter for evolution and for life - weren't created at the beginning of time. They were created in the nuclear furnaces of stars, and the only way for them to get into your body is if those stars were kind enough to explode. So, forget Jesus. The stars died so that you could be here today. (Lawrence M. Krauss)

"What a lovely window"

Noen ganger slår det meg hvor heldig jeg er. Hvor heldig jeg var som ble født i dette landet, født inn i en grei familie. Jeg kunne vært født i et land med krig, eller et land uten nok mat. Jeg kunne blitt født inn i en familie som ikke var snill mot meg. Når jeg tenker på alt dette føler jeg meg litt utakknemlig. Fordi jeg ikke er fornøyd med livet mitt og fordi jeg noen ganger ønsker at jeg var død. Det er ofte når jeg tenker på døden at alt dette slår meg. Fordi jeg tenker på mulighetene for reinkarnasjon. Hva om mitt neste liv ikke blir like godt som dette? Jeg tror jeg må holde fast. Gjøre det beste ut av det.

Dette minte meg på en novelle jeg leste for en stund siden som jeg ville dele med dere. Jeg vil ikke ødelegge for noen som ikke har lest den, så jeg skal ikke skrive noe som gir bort slutten her. Språket er ikke sånn kjempebra, men det er en vakker idé. Den er veldig fin og den er ikke lang. Den fikk meg til å tenke en del. Her.

Untitled

Untitled

Skal høre på The Pigeon Detectives og spille The Sims 3. Skal ikke feire natt til 1. Mai for jeg har ingen å feire med og jeg bryr meg ikke uansett.

My life amounts to no more than one drop in a limitless ocean. Yet what is any ocean, but a multitude of drops?

I dag var jeg på Søstrene Grene for første gang! Og de hadde så mye fint! Jeg kjøpte masse rare småting. Som kaleidoskop og sitrondrops. Og babuskaplaster!



Og verdens fineste papir som jeg kan lage verdens fineste konvolutter av.

Jeg har nesten ikke blogget denne uken. Jeg har ikke så mye å skrive om. Alt er som det alltid har vært. Det er ok, men det er ikke så veldig spennende. Jeg hører på musikk, spiller videospill, lakker neglene, skriver brev, setter opp håret, krysser av dagene. Det er snart Mai. Alt går så fort. Snart er det vinter igjen. Jeg vil ikke skrive hvis jeg ikke har noe å si. Noen ganger sier jeg mye, andre ganger nesten ingenting. Det er ok.

pale blue dot

We succeeded in taking that picture [from deep space], and, if you look at it, you see a dot. That's here. That's home. That's us. On it, everyone you ever heard of, every human being who ever lived, lived out their lives. The aggregate of all our joys and sufferings, thousands of confident religions, ideologies and economic doctrines, every hunter and forager, every hero and coward, every creator and destroyer of civilizations, every king and peasant, every young couple in love, every hopeful child, every mother and father, every inventor and explorer, every teacher of morals, every corrupt politician, every superstar, every supreme leader, every saint and sinner in the history of our species, lived there on a mote of dust, suspended in a sunbeam.

I do my best but I'm made of mistakes

Untitled

Untitled

I går - 23. April - var det verdens bokdag og biblioteket solgte bøker. Jeg kjøpte en eldgammel og utslitt bok om symboler. Mamma kjøpte et flora-leksikon med masse gammeldagse illustrasjoner av blomster. Utrolig fint! Jeg er litt misunnelig. Jeg har vært litt slapp når det gjelder lesing i det siste. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg leser ''best'' om vinteren og høsten tror jeg. Dessuten er jeg litt tom for lesestoff. Jeg er blitt ganske kresen. Kanskje et resultat av å ha lest så mange gode bøker. Bøker som ikke er like gode er liksom ikke verdt det lenger. Skjønner du hva jeg mener? Uansett, tar imot tips på kjempegode bøker! Jeg liker omtrent alt bortsett fra krim og veldig barnslige bøker. Jeg innrømmer at jeg er litt boksnobb.

L.

Ok, jeg har sikkert skrevet litt om dette før, men nå skal jeg skrive litt mer om det. Angst. Jeg hater det ordet. Jeg har emetophobia og pathophobia. Altså, jeg er redd for å bli syk og jeg er redd for å bli kvalm/kaste opp. Men det er ikke slik at jeg er redd bare når det er en sjangse for at noe dette skjer. Jeg er redd for det omtrent hele tiden og jeg tenker på det hver dag. Hver dag siden jeg var 7-8 år gammel. Jeg vet ikke sikkert hvordan det ble sånn. Jeg har noen mistanker, men jeg skal ikke skylde på noe. Jeg sier det nesten aldri til noen. Folk pleier å le av meg når jeg sier det. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje fordi de ikke tar det seriøst eller kanskje fordi mennesker generelt liker å være slemme mot hverandre. Nå virker jeg negativ. Egentlig er jeg veldig positiv mesteparten av tiden. Jeg liker mennesker, selv om de aldri har likt meg.

Uansett, når det gjelder angsten min er den mye bedre i dag enn den var da jeg vokste opp. Jeg har gode dager og dårlige dager, men de dårlige dagene er sjeldne nå. Det er jeg glad for. Selv om jeg aldri tror jeg blir kvitt det helt. Jeg begynte å gå til psykolog da jeg var fjorten og det hjalp meg veldig mye. Det tok tid, men jeg er så glad for at jeg gjorde det. Om du sliter med noe bør du skaffe hjelp. Og ikke gi opp med en gang. Det tar tid og det kan ta måneder før du merker noen forskjell, men det er verdt det og det kan hjelpe.

7

Untitled

And heaven will smell like the airport. Fin sang.

Strangeness and Charm

Jeg startet dagen min ultratidlig med Neko Case, marsipan og Marble Hornets. Så dro jeg på loppemarked. Kjøpte ikke noe spesielt, bare en bok (For Whom the Bell Tolls av Hemingway). Også hadde jeg på kattegenser og håret mitt var fint. Så jeg gjør noe så sjeldent som å legge ut et bilde av meg selv uten noen spesiell grunn. Det er en fin Søndag. Det er grått ute og jeg har ting å gjøre og jeg har en god følelse. Jeg skal rydde rommet mitt og jeg skal spille The Sims 3 og kanskje se film. Og jeg skal høre på masse musikk. Kort innlegg. Det er lov. Hva gjør du i dag?

(Forresten - tenk på at 1990 er nærmere månelandingen enn nåtiden. Det er helt vilt. Jeg klarer liksom ikke vende av meg tanken på at 1990 er ti år siden.)

We're all too small to talk to god

Untitled

Klokken er kvart over fem og jeg prøver å holde meg våken, fast bestemt på å fikse døgnrytmen min igjen. Jeg prøver også å balansere to katter på fanget. For bare noen måneder siden kunne de fint ligge på fanget mitt begge to, de var så små, men nå går det ikke like greit. De har vokst så mye. Og blitt mye roligere også. Jeg er veldig glad i dem. I det siste har jeg begynt å merke at jeg virkelig er glad i dem liksom. Jeg har jo alltid likt dem, men det tar tid før jeg blir ordentlig glad i noe eller noen.

Untitled

Jeg hører nesten bare på Florence + the Machine for tiden. Og Laura Veirs. Også har jeg kjøpt meg en sånn hair-donut-thingie fra Glitter. De hadde omtrent femten forskjellige der og jeg sto i ti minutter og tenkte "I have no idea what I'm doing." Til slutt kjøpte jeg den som så ''riktigst'' ut og dro hjem for å prøve. Jeg vet ikke om alle vet hva en hair donut er (heter det i det hele tatt hair donut?), men det er en slags oversized strikk som du trer på hestehalen for så å feste håret rundt med pins for å lage en ballerinaknute. Glitter forklarer. Uansett, det blir kjempefint og jeg kommer ikke til å gjøre noe annet med håret mitt de neste ukene. Så enkelt og så pent!

Untitled

Untitled

Jeg prøver å ikke konsentrere meg så alt for mye om rettsaken mot Breivik. Leser denne artikkelen på forskning.no om myter om verdensrommet istedet. Jeg visste egentlig det meste fra før av, bortsett fra det med meteorene. Det er fortsatt spennende å lese om. Når jeg blir ordentlig voksen og (forhåpentligvis) rik skal jeg kjøpe et stort teleskop. Jeg var på observatorium for litt over et år siden, men jeg rakk dessverre ikke opp til det største teleskopet (livet som 157 cm). Men jeg fikk se gjennom et mindre ett, et som sto på bakken på stativ, og jeg så Jupiter og månene dens og det var fantastisk. Et av de fineste tingene jeg noen gang har sett. Jeg blir så overhvelmet av sånne ting. På en fin, men også veldig skummel, måte. Man føler seg veldig liten og veldig svimmel.

Untitled

"It is easy to overlook this thought that life just is. As humans we are inclined to feel that life must have a point. We have plans and aspirations and desires. We want to take constant advantage of the intoxicating existence we've been endowed with. But what's life to a lichen? Yet its impulse to exist, to be, is every bit as strong as ours - arguably even stronger. If I were told that I had to spend decades being a furry growth on a rock in the woods, I believe I would lose the will to go on. Lichens don't. Like virtually all living things, they will suffer any hardship, endure any insult, for a moment's additions existence. Life, in short just wants to be."

Untitled

"I'm impossible to forget, but I'm hard to remember."

10112010

Jeg sto opp tidlig i dag så jeg kunne se Florence + the Machine spille live på Coachella via YouTube (er ikke nettet fantastisk rart?). Jeg var også oppe alt for sent og så Almost Famous om igjen. Det er et par år siden sist. Den er veldig lang, nesten tre timer, men det jeg liker med så lange filmer er at det føles litt som en reise når det er over. Du er litt sliten, litt smartere, litt gladere. Og kanskje litt søvnig også. Jeg regner med at de fleste har sett Almost Famous, men om du ikke har gjort det: gjør det i dag. Det er en kjempefin film med bra skuespillere, flott manus og bra musikk. Og laget av Cameron Crowe, som også lagde en av mine favorittfilmer: Elizabethtown.

Untitled

deltadawn

Jeg liker bilder av dyr. Og jeg liker bilder jeg liksom ikke klarer å slutte å se på. Jeg må hele tiden scrolle tilbake og se litt til. Jeg tror det er et tegn på et bra bilde. Jeg liker også å lese funfacts. Og jeg liker å lære om ting jeg aldri har hørt om før via wikipedia. Det er nok en av de tingene jeg liker best med nettet. Det er så lett å lære liksom. Kunnskap er så tilgjengelig.

Tidligere var jeg på bruktbutikk igjen. Jeg kjøpte en hvit bluse med fin blondekrage og en ny denimjakke. Hurra! Været i dag har vært veldig merkelig. Først snødde det, før det begynte å hagle noe helt voldsomt. Så var det sol igjen og det gikk over i regn. Og nå er solen tilbake igjen. Men det var egentlig ganske kult med haggel. Det er et sjeldent vær. Noe som minner meg på at jeg håper på noe ordentlig tordenvær til sommeren. Tordenvær er det beste været. Synes jeg i hvert fall - hva synes du? Sol er også veldig deilig. I hvert fall om man skal ut. Men om man uansett bare skal være hjemme er regn og torden hyggelig.

Untitled

Untitled

We see the sun go down in your eyes

undertow

Jeg har dager hvor alt er fint og dagene er blå og nettene er stjerneklare. Håret mitt er krøllete og det lukter hårspray på badet igjen og jeg er ikke redd for noe. Og når klokken har passert midnatt kan jeg skrive ned følelsene mine og resten av natten kan jeg bruke på å lese favorittboken min for tredje gang og alt blir plutselig klarere. Jeg burde egentlig lese nye ting. Eller, burde jeg egentlig det? Kanskje jeg heller bare burde lese det som gjør meg glad. Kanskje det er derfor jeg har vært i så godt humør i det siste også. Jeg går ut om dagen og hører på glade sanger fra 80-tallet eller One Tree Hill av U2 og rommet er ryddig. Og jeg legger planer for November og tenker på ting som skjedde for lenge siden, selv om det føles som i går og tiden er ikke nok til å romme alle tingene jeg har lyst til å gjøre. Jeg kunne ønske det kunne være sånn som dette hele tiden.

Winter Solstice/Lunar Eclipse 2010

Untitled

Jeg tror jeg har en del ting jeg er nødt til å komme over. Og jeg har begynt å skjønne at jeg er nødt til å komme over dem på egen hånd. Fordi årene begynner å stable seg oppover og alt glir lengre og lengre unna. Jeg vet bare ikke hvordan. Jeg har tenkt på å skrive ned alt sammen, om det så fyller hundre sider eller bare en. Sette navn på det og putte det i en konvolutt. Brenne det, miste det, gi det bort, legge det vekk. Kanskje det er det jeg trenger. En slags symbolsk avslutning på det hele.

Jeg gikk så lenge uten å gjøre noe, og jeg hadde denne smerten inne i meg og den begynte å bli en del av meg. Men så kom den boken, og jeg har egentlig ikke fortalt det til noen for jeg kan ikke forklare hvorfor, men den fikk meg til å tenke at det kanskje var håp allikevel. Men jeg måtte ta det første steget. Og det gjorde jeg. Og ting kommer kanskje til å gå bra. Om jeg bare klarer å make peace, som de sier. Og jeg er allerede på god vei. Men nå blir jeg kryptisk igjen. Jeg mener det ikke. Det er bare så mange tanker jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forklare slik at dere skjønner dem. Så jeg skriver dem ned som de er. Rå. Jeg må huske at dette ikke er den personlige dagboken min. Kanskje jeg burde skrive ned dette der istedet.

BitterSweet ~

Men jeg har kjøpt en stor bok med gullkantede sider. Edgar Allan Poes samlede verker. Jeg er veldig stolt. Den ser litt gammeldags ut og ryggen ser veldig bra ut der den står i bokhylla. Eller, ok, der den ligger oppå bokhyllen min. Jeg trenger virkelig en ny bokhylle. I morgen skal jeg gå med hvite sokker med blondekanter over sorte oxfords - eller kanskje brune mary janes. Det er meldt ganske fint vær.

Og jeg er ikke perfekt, men det er ingen andre heller. Uansett hva de vil at andre skal tro. Så hva så?

Untitled

Jeg tror på at det går an å leve et rikt liv selv om du ikke kjenner noen og ingen kjenner deg. Selv om dette ikke er helt sant i mitt tilfelle, for dere som leser denne bloggen kjenner meg. Og kanskje kjenner jeg dere også. Men poenget er at det finnes mer i livet enn den sosiale delen - selv om denne delen kanskje er den viktigste for mange. Jeg tilbringer mesteparten av tiden min alene, men tiden min er ikke bortkastet. Jeg kjeder meg så og si aldri. Jeg trives i mitt eget selskap. Da jeg var liten skjønte jeg ikke hvordan noen kunne være sin 'egen bestevenn.' Men nå er jeg her og noen ganger blir jeg lei meg når jeg tenker på de og det jeg har mistet, men stort sett har jeg det bra.

my favorite bag

"I live in my dreams - that's what you sense. Other people live in dreams, but not in their own. That's the difference." (Herman Hesse)

All of the beautiful things that make you weep, but don't have to make you weak

Untitled

Nattblogging. Jeg har sovet litt, men så våknet jeg igjen. I det siste har jeg sovet når jeg blir trøtt og vært våken når jeg er våken. Uten å tenke på sosiale normer. Det er deilig. Selv om jeg vet det ikke kan fortsette. Jeg strever etter å leve så normalt som mulig. Jeg liker det ikke når ting ikke er normalt, selv om det alt for ofte blir sånn. Men jeg elsker å være våken når ingen andre er det. Det er en guilty pleasure. Alt er bare så mye roligere. Da jeg var yngre var nettene mine et helvette. Jeg fikk ikke sove og jeg hadde angst og jeg ville bare dø. Nå er det en helt annen historie. Jeg roer meg ned når klokken er over midnatt og jeg er helt alene. Jeg kan slappe av.

Untitled

WTJ: This page is a message

I dag - eller, i går - kjøpte jeg albumet til Team Me. To The Treetops. Jeg hører det på spotify hele tiden så jeg fant ut at jeg ville ha det på MP3-spilleren min også. Jeg har en Creative. Den er ganske fancy. Gigantisk skjerm, mye plass. Den bruker bare touch screen. Noe som er greit, sånn bortsett fra at det er slitsomt å justere volumet. I det siste har jeg fylt den med musikk fra gamle dager. Det regner ute og regn gjør meg nostalgisk. Jeg har faktisk en iPod også. En blå en. Men jeg hater den og bruker den aldri. Nå hørtes jeg bortskjemt ut. Det er egentlig bare det at den er gammel og batteriet er helt ødelagt. Sånn i tillegg til at den har hatt flere problemer fra day one.

Jeg har også kjøpt A Short History of Nearly Everything av Bill Bryson. Som jeg ikke skal kaste meg over helt enda, men bokhandelen hadde bare en kopi og jeg tenkte jeg skulle sikre meg den.

Untitled

Untitled

For noen dager siden lånte jeg bort House of Leaves til søsteren min. Det er nesten litt skummelt. Den betyr så mye for meg og er en så stor del av meg så det føles som om jeg deler en stor hemmelighet. Jeg blir liksom kjemperedd for at hun ikke skal like den. Men hun er faktisk snart ferdig allerede (hun leser kjempefort) så jeg tror hun liker den. Jeg gleder meg til å ha noen å diskutere med!

Nå hører jeg på Rilo Kiley. Og jeg har lest denne artikkelen om dødelig kjærlighetssorg på forskning.no. Forskning.no er forresten helt fantastisk. Nå skal jeg kanskje sove litt mer. Eller kanskje ikke. Jeg har ikke bestemt meg enda. Jeg skal i hvert fall spise litt wok-rester først. I morgen tror jeg at jeg skal lage veggislasagne. For det er kanskje det beste jeg vet. Hva er din favorittmat?

summer10

Hemmeligheter #7

Hvem er jeg? Jeg vet ikke selv engang.

Jeg er nitten år gammel, og jeg har aldri vært nærere et annet menneske enn jeg var da jeg og en venninne kjempet oss igjennom en vanskelig natt for henne. Jeg har en kjæreste, men jeg synes nærhet er vanskelig, uansett hvor mye jeg stoler på han, uansett hva som helst. Men da jeg strøk venninnen min over ryggen til hun sovnet, da var det ikke vanskelig å ligge så nær henne. Det finnes håp, også for sånne som meg, sånne som er litt ødelagte, men som allikevel alltid klarer oss. Det finnes håp, og nærhet er ikke bare skummelt. Nærhet er også varme, og hjerteslag, og kjærlighet.

Ingen forstår hvor håpløs jeg egentlig er.

Untitled

Jeg er ganske sikker på at en "venninne" av meg har spiseforstyrrelser. For noen uker siden fant jeg f.eks. kaloridagboken hennes, og jeg ble så glad for at nesten alle dagene hadde vært sunne, men det var ikke for hennes skyld, men for min - jeg kan dette - enedelig har jeg funnet noe jeg er god på, som jeg kontrollerer, og ja. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre for henne, fordi jeg er redd for å avsløre meg selv.

Sometimes I think I'll die alone.

I think I'd love to die alone.

Føler meg ubrukelig.

Noen ganger er jeg glad for at livet mitt er så vridd og teit og merkelig som det er. Jeg har gått gjennom mye vondt, men jeg vet i hvert fall at jeg har levd.

"But you should never be embarrassed by your trouble with living. Because it's the ones with the sorest throats, Laura, who have done the most singing."

Jeg ser svart/hvitt når jeg har sex.

I dag kuttet jeg meg selv for første gang. På grunn av faren min, som jeg har innsett at jeg hater. Hat er et sterk ord, men jeg hater han virkelig.

Det er lov å hate faren sin. Man skal ikke elske noen bare fordi den personen er familie. Nå vet jeg ingenting om din situasjon, men det å ha foreldre som ikke stiller opp/ikke viser at de er glade i deg er noe av det verste som finnes.

Egentlig, så er jeg glad for at jeg ikke har småsøsken. For da slipper jeg å skuffe dem slik som brødrene mine skuffer meg.

Jeg har omtrent ikke spist noe på en uke. Lurte alle og sa det var kvalme, lurte meg selv også. Likte kontrollen da ga meg. I dag mistet jeg litt kontroll, og spiste fem biter mer enn ingenting. Nå sitter jeg med spysmak bak fortenna, og lurer på om jeg er på vei i en vei jeg ikke vil gå, eller om jeg bare er hysterisk. Ulv, ulv!

Ingen merker at jeg er trist, men jeg er trist. Virkelig trist.

Jeg skulle ønske han fine gutten på musikklinja, han med det blonde håret, det fine smilet og nesten helt den samme musikksmaken som meg, var like forelska i meg som jeg er i han.

Untitled

Jeg har lovet meg selv at jeg skal ta livet av meg før jeg fyller 27. Jeg nekter å bli gammel. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tør ikke bli gammel.

Hvorfor høres alt så perfekt ut på Internett? Man går rundt i Oslo (f.eks) i perfekte kjoler med tynnstrømpebukse og krage, spiser makroner til man blir mett, leser flere tusen bøker, drikker te hele tiden og går på café. Det er ikke sånn, i hvertfall ikke i mitt liv. Her er det lekser i tonnevis, joggebukser og trening, chilling og pepsi max og energidrikker!

Jeg liker livet mitt, men samtidig liker jeg det ikke.

Jeg tør ikke si til mamma og pappa at jeg ikke har det bra og synes det er vanskelig med mennesker og sikkert helst burde gått til psykolog.

Jeg har kjærlighetssorg uten å egentlig ha hatt kjærligheten.

Slik har jeg følt det nesten hele livet. Jeg tror jeg har kjærlighetssorg for noe eller noen som ikke finnes.

Jeg er forelsket i bestevennen min. Jeg fortalte det til han og han sa han ville prøve å holde på for å se hvordan ting gikk. En uke senere avsluttet vi det. Jeg er fortsatt forelsket i bestevennen min.

Du er modig som sto frem og fortalte ham det! Det er nok mange som aldri ville hat mot nok til det. Går det ikke så går det ikke - men du prøvde i hvert fall.

Untitled

Jeg ser ofte en gammel mann på bussterminalen etter skolen, han er naboen som misbrukte meg som barn. Jeg tror ikke han kjenner meg igjen, men jeg blir redd og anspent hver gang, og klarer ikke la være å nistirre, selv om jeg vet at jeg ikke er "utsatt" lenger. Innimellom får vi øyekontakt og jeg ser alltid om det finnes noe skyldfølelse der. Om ikke for meg, så får alle de andre barna. Jeg ser det aldri, og hver gang jeg ikke ser det, blir hele dagen min ødelagt. Jeg tror jeg er i ferd med å bli besatt, fordi jeg ser etter ham hver dag. Er jeg sprø?

Er det noen som vet at du har blitt misbrukt? Jeg vet egentlig ikke så mye om dette, det har heldigvis aldri skjedd meg, men jeg har intrykk av at det er mange som ikke forteller. Fordi de er redde eller fordi det er flaut eller av andre grunner. Men jeg tror det er viktig å fortelle noen man kjenner. Få det ut. Det er ingen som har godt av å holde på vonde hemmeligheter. Når det er sagt - fuck han. Rett og slett. Ikke la han ødelegge dagen din. (Og du er absolutt ikke sprø.)

Jeg er så lei av å være meg selv. Jeg vil bare ut av kroppen min, og vekk fra alt.

Jeg vet ikke hvem jeg er. Er så vanskelig alt sammen.

Untitled

Jeg liker å skrive hemmeligheter til deg, Maren. For jeg føler at du forstår, litt i hvert fall. Jeg tror ikke jeg har det helt bra. jeg tror ikke at mine nærmeste har det helt bra heller. Jeg skyver dem vekk fordi jeg er redd for at de skal skade meg, eller enda verre, påvirke meg. Jeg vil bare være meg selv, hel og lykkelig. Dessverre er jeg vel så langt unna det som man kan komme, og alle sier det kommer til å ta tid å fikse dette. Jeg vet ikke om jeg har tid.

Jeg kutter meg selv og liker å se på porno. Jeg er forelsket og jeg er deprimert. Hodet mitt er et eneste stort kaos og jeg ser ingen vei ut av det.

Det er ingenting galt med deg og du er nok ikke så unormal som du tror. Alles hoder er litt kaos - spesielt i tenårene. Slapp av. Du finner veien ut av det etterhvert. Antagelig helt uten å prøve. Livet er fint sånn.

Hvordan forteller man folk at de er grunnen til at man kutter seg?

Jeg vet ikke. Aner ikke. Er det en venn? I så fall burde det gå an å si ifra på en ordentlig måte at det han/hun gjør sårer deg. Du trenger ikke nødvendigvis fortelle han/henne at de er grunnen til at du kutter deg. Men ikke vær redd for å si hva du føler.

Jeg føler meg kvalt i min egen lille boble. Jeg lever og er og fins jo. Men noe dreper meg innvendig. Jeg har hatt angst før, den er jeg blitt kvitt. Men likevel sitter det en djevel på skulderen min som forteller meg at jeg ikke er bra nok, at jeg er feit og stygg og helt forjævlig. "Ingen kommer til å ønske og leve med deg, nei, du kommer til å dø alene du, forlatt, kvalt av ensomheten."  Jeg skulle ønske jeg var attraktiv, at jeg hadde ren pen hud og tynt pent hår og smal kropp. Ikke kviste hud med tjukt hår på hode og smålubben kropp. Jeg føler meg så fæl, og uansett hvor mye jeg trener og hvor mye sunt jeg spiser hjelper det ikke. Igjen, føler meg kvalt av min egen boble.

Du er bra nok. Det er aldri så ille som du tror.

Jeg har valgt feil linje på videregående. Jeg går bare førsteåret men jeg vet det ikke er rett. Likevel bytter jeg ikke, det går ikke.

Om du går på en yrkesfaglig linje kan du ta påbygning siste året for å få studiekompetanse. Da kan du gjøre hva du vil. Om det er helt feil kan du velge å gå første året om igjen neste år. Du snakker med en som er snart 20 og fortsatt ikke ferdig på videregående. Det er ikke så lett å planlegge resten av livet sitt når man er 16.

The Perks Of Being A Wallflower

Send hemmelighet

Hold on to your heart

Untitled

Untitled

Jeg hører på Los Campesinos! og Florence + the Machine. Jeg sov lenge i dag, men jeg er allikevel ganske trøtt. Kanskje fordi det er så kaldt. Jeg blir så trøtt når jeg fryser. I dag har det vært grått og det har regnet en del også. Jeg håper på fint vær i morgen, sånn at jeg kan gå med skjørt og olajakke. I går gikk jeg med en lang sort kjole og nettingstrømper. Følte meg kul og litt vill. I morgen er ferien endelig over også! Jeg gleder meg til å starte hverdagen. Gleder meg til å spise vanlige måltider og se vanlig TV og gå ut i hverdagene. Jeg er ikke noe glad i høytider. I hvert fall ikke de som varer i flere dager (slik som jul og påske). Alt faller ut liksom. Man blir lat og man spiser alt for mye og ingenting er normalt.

room service

room service

"You know what's one of the saddest sounds in the world? Children playing. There is just something about sitting in your room with the windows open, listening to their joy and laughter. It's like there is some sort of magic going on outside that you can no longer join in on. Something you can no longer grasp. A secret club you can't remember the password to. And you realize that you've grown up."

room service - saga

Jeg tror jeg må slutte å leve så mye i fortiden og begynne å leve mer i nuet. Eller i det minste i fremtiden. Men jeg vet ikke hvordan. Jeg tenker på fortiden hele tiden. Tenker på da ting var bra. Det er kanskje ikke så rart. Jeg har mistet omtrent alt jeg pleide å ha. Nå har jeg ingenting. Jeg er ikke i live. Jeg gjør aldri noe. Jeg er hjemme hver dag og jeg snakker aldri med noen andre enn familien min. Kanskje jeg burde prøve å få meg noen nye venner, men jeg har glemt hvordan man gjør det også. Jeg vil bare ha de gamle tilbake.

room service

marta

Men nå skal jeg sette sammen et nytt innlegg med hemmeligheter til i morgen. Om du vil være med kan du sende inn her. Og om det skulle være noe spesielt, eller om du bare trenger noen å snakke med kan du sende en mail til maren.hjorth92@gmail.com. Det hender jeg får "ikke-hemmeligheter" fra mennesker som vil snakke eller har spørsmål. Om du sender meg en mail kan jeg svare deg! Ok. Ferdig.

There is a flag. There is no wind.

I skrivende stund er klokken halv fire og jeg kan se fullmånen fra vinduet mitt. Den er utrolig lyssterk. Du er nødt til å se på den i et par sekunder før du kan se kraterne. Eller ''månehavene." Mare Imbrium har alltid vært favoritten min. Regnets hav. Oceanus Procellarum er antagelig nummer to. Stormenes osean. De to er skilt av The Carpathian Mountains - oppkalt etter fjellkjeden her i Europa. Carpathia var også navnet på skipet som reddet overlevende etter at Titanic sank. Jeg er ganske sikker på at Carpathia senere også sank, men det kan hende jeg tar feil. Jeg er ikke noen ekspert på skip. Jeg vet ikke helt hvorfor, men hver gang jeg ser et veldig stort skip i virkeligheten føler jeg meg svimmel. De er bare så gigantiske. Mye større enn du får inntrykk av på bilder. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg nå skriver om skip. Jeg har så lett for å snakke meg bort om natten.

Jeg liker å tenke at denne bloggen (eller.. det er vel egentlig mer som en elektronisk dagbok mesteparten av tiden) reflekterer meg som person. At noen kan lese innleggene mine og få et klart bilde av hvem jeg er. Jeg skriver om det jeg tenker på og det jeg bryr meg om, selv om det ikke alltid har noen betydning for noen andre enn meg. Jeg skriver i bunn og grunn aller mest for meg selv.  Det at så mange andre liker det jeg skriver om er selvfølgelig fantastisk også. Jeg liker tanken på at jeg en dag i fremtiden kan lese dette og vite hvem jeg var. Det er et mål og en av grunnene til at denne bloggen har vært med meg så lenge. Men akkurat nå har jeg egentlig ingen anelse om hvem jeg er. Jeg er alltid meg selv og jeg prøver ikke å være noen andre, men det betyr ikke at jeg vet hvem denne personen er. Jeg føler meg veldig fragmentert på en måte. Jeg har bitene til det puslespillet som er meg, men de passer ikke alltid sammen. Det er så mange vidt forskjellige ting som inspirerer meg. Er det noen andre som føler det på denne måten noen ganger?

Da jeg var yngre gikk jeg fra fase til fase, mer eller mindre. Slik de fleste andre barn/tenåringer gjør. Gjennom mesteparten av mellomtrinnet på barneskolen ville jeg være heks. Jeg fikk ouija brett og tarot kort til jul og jeg har sikkert sett hver eneste episode av Charmed minst tre ganger. Jeg hadde kjempelangt mørkt hår og jeg gikk bare i svart. Alle på skolen min kalte meg 'heksa.' Sommeren før ung.skolen bestemte jeg meg for å starte på nytt. Jeg ville bli mer 'normal' og da jeg startet på ung.skolen var jeg bare enda en jente i normale klær, i en normal vennegjeng, på en vanlig skole. Det var faktisk et fint år. Jeg var glad, tror jeg. Men jeg 'dummet meg ned' ofte. Gjennom barneskolen hadde jeg blitt mobbet en del fordi jeg var en 'nerd' og fordi jeg hele tiden kom med tilfeldige fakta om alt mulig. Dette førte til at jeg trodde folk ville like meg bedre om jeg var dummere. Jeg vet det. Ikke mitt stolteste øyeblikk.

Så kom emo-fasen, som jeg har skrevet litt om før. Raskt etterfulgt av scene-fasen med crazy hair extensions, leopardmønster (mye leopardmønster) og coontails. Audrey Kitching, Kiki Kannibal og min personlige favoritt - Venna Venom. Dette gled sakte men sikkert over i det jeg er i dag. Jeg tror det var sent i 2009 jeg begynte å høre på indie rock og å samle på peter pan krager. I Desember 2009 startet jeg denne bloggen og resten vet dere. Men som sagt over vet jeg ikke helt hva "det jeg er i dag" er for noe. Jeg vet at den personen du er består av så, så mye mer enn klærne du går i og musikken du hører på. Men når jeg tenker tilbake virket alt mye enklere når jeg var 16 og visste at jeg hadde en gruppe mennesker jeg passet inn sammen med.

En av grunnene til at mange velger å kle seg i 'stiler' som ungdom er kanskje det at det gjør det lettere å få venner. Samtidig som det liksom blir lettere å passe inn. Man får liksom en følelse av å vite hvem man er. Jeg føler meg egentlig for gammel til å prøve å kjøre en stil nå. Og jeg kommer ikke til å gå tilbake til emo/scene-stilen min. Det er et kapittel av livet mitt jeg er veldig ferdig med (selv om jeg smiler når jeg ser tilbake på det). Dessuten er jeg nå veldig klar over at den personen jeg er ikke har noe med klærne mine å gjøre. Jeg vet ikke hva klesstilen min heter. Jeg vet at jeg kommer til å kjøpe en genser om jeg synes den er fin. Jeg vet at jeg kan gå i rød kjole med prikker den ene dagen, svart fløyel og svarte nylonstrømper dagen etterpå, for så å ta på meg skinny jeans og en band t-skjorte den tredje dagen. Må jeg egentlig sette et navn på meg selv for å være sikker på den jeg er? Nei, jeg tror egentlig ikke det. Jeg vet at jeg liker å lese bøker, og at Rilo Kiley er favorittbandet mitt. Jeg vet at jeg er en person som tenker alt for mye, samtidig som jeg elsker å le. Jeg vet at favorittfargen min er blå. Jeg vet at jeg er opptatt av vitenskap, mytologi, videospill og film. Jeg vet hva som gjør meg glad og hva som gjør meg trist. Jeg har en fin oversikt over de tingene og de minnene som har formet den personen jeg er i dag. Jeg har et ganske klart bilde av hva jeg har lyst til å bli. Så stryk det jeg sa om at jeg ikke vet hvem jeg er. Fordi jo, det vet jeg egentlig. Jeg har bare ikke noe navn for det. (Bortsett fra Maren Hjorth, kanskje?)

Nå har jeg skrevet mye. Jeg liker det. Jeg kunne ønske jeg skrev lengre poster på denne bloggen oftere. Jeg har så mye å si, så mange ord, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dem alltid. Nå kan du svare på spørsmålet. Hvem var du for to-fire-seks-etc. år siden og hvem er du i dag?

Wild one

Untitled

Jeg får vel snakke om nye Blogsoft jeg også. Jeg liker det faktisk! Jeg liker at det kommer varslinger for nye kommentarer. Jeg og mange andre har valgt å fjerne 'Siste kommentarer' i sidemenyen og da er det ikke alltid så lett å følge med på nye kommentarer på innlegg som ikke er på forsiden lenger. Nå får jeg alltid et varsel! Også liker jeg de små profilbildene ved siden av nye innlegg fra vennene mine. Og vennelisten er sortert etter bloggadresse, noe som er praktisk. Også er det kult at man får se statistikken sin på forsiden av Blogsoft. Hva synes du om Blogsoft 5.0?

UntitledUntitled

reconstruction site

I dag har jeg på meg The Beatles t-skjorte og sennepsgul strømpebukse. Og mamma har bakt bløtkake med banan og sjokolade! Jeg sov lenge i dag (ferie) og jeg drømte masse. Jeg drømte at rommet mitt var kjempefint. Jeg tror det er et hint fra underbevisstheten min om at det er på tide å rydde. Jeg hater et rotete rom. Det blir så vanskelig å konsentrere seg. Jeg skjønner ikke hvorfor så mange fint klarer å bo på kjemperotete rom.

Untitled

we see what we want

Da jeg var seks-sju år gammel slo det meg at alle mennesker i hele verden har sine egne tanker og at alle lever sine egne liv helt uten meg. Hver gang jeg tenker på det føles det nesten helt uvirkelig. At verden er så stor. Og alt jeg føler og alt jeg tenker har egentlig ingenting å si til slutt. For tusenvis av mennesker har følt det samme og tusenvis av mennesker kommer til å føle det på samme måte en gang i fremtiden. Det er skummelt.

"Where we're going, we don't need roads."

snow gun

Som lovet dro jeg til byen og kjøpte ting jeg ikke trengte. Liksom-blomsterkrans og grønn glitterneglelakk. Så spiste jeg den samme middagen for andre dag på rad og etterpå så jeg Jonas spille Devil May Cry i noen timer. Jeg blir lett imponert og roper "Wooow!" og "Oi!" hele tiden. Devil May Cry-serien er et av de spillene jeg føler stor kjærlighet for uten å egentlig ha spilt. Jeg spiller en del selv også, men det er alltid best å se på Jonas. Da føler jeg meg tolv år gammel igjen.

snowy

I skrivende stund hører jeg på Regina Spektor og jeg er rolig. Jeg ble vekket av at en av kattene (Sam) hoppet opp i sengen min, slik jeg blir vekt nesten hver morgen. Kattene liker det ikke når jeg er i andre etasje. Når jeg ikke våkner av meg selv og liksom hopper rett ut fra en drøm blir jeg så forvirret. Også klarer jeg ikke huske helt hva drømmen min gikk ut på. Jeg har bare et par bilder i hodet og en viss følelse av atmosfæren. Jeg hater å ikke vite hva jeg drømte om.

window cakes

Untitled

Men i kveld - eller, i natt! - skal jeg ha filmkveld helt alene. Jeg skal se Ocean Waves og The Girl Who Leapt Through Time. Helt siden jeg var omtrent ni år (da storesøsteren til en venninne viste meg Sailor Moon) har jeg vært veldig inspirert av anime og manga. Alt er så pent. Og det inspirerer meg til å tegne. The Girl Who Leapt Through Time har jeg faktisk ikke sett før, men broren min sier den er kjempebra og jeg gleder meg. Ocean Waves har jeg sett. Den er ikke en av de 'store' Studio Ghibli-filmene, men den er en av mine favoritter. Ellers tar jeg alltid imot filmtips!

hands

Jeg synes det er hyggelig med ferie, samtidig som jeg egentlig liker hverdagen best. Det er jo bare tull, for akkurat nå går jeg ikke på skolen og jeg har ikke noen jobb så hver dag er ferie for meg. Allikevel blir liksom alt så slapt og annerledes. Feriefølelse.

the sadness of roses.

Bird Song

kewadin, mi

Helt nytt design igjen. Jeg vet jeg har byttet mye i det siste. Vil liksom gjøre alt på en gang. Vil ha noe unikt og kult og rart, samtidig som jeg vil ha noe som er pent og enkelt og lett å navigere. Men jeg er ganske fornøyd nå og jeg jobbet hardt med dette designet. Vi får se. Og uansett, for meg er det å ordne med design noe av det morsomste ved å blogge. Så hva så om jeg bytter ofte? Forandring er spennende.

Med dette designet kan bildene forresten lastes opp i 700px, noe som betyr at bildene i arkivet blir litt 'små.' Jeg går ikke gjennom to år med innlegg så alle bildene matcher et design jeg kommer til å ha i sikkert tre uker maks. Stress.

Untitled

Også er klokken over halv fire om natten og jeg er fortsatt våken. Hører på Florence + the Machine og føler meg rolig (og litt paranoid, siden de siste par dagene har gått med til å spille Silent Hill 2 (HD collection!) med Jonas). I morgen skal jeg stå opp før tolv og dra til byen så jeg kan kjøpe strømpebukser og ting jeg egentlig ikke trenger. Og så er det påske på ordentlig og jeg skal bare være hjemme. Slappe av. Skrive brev. Lese. Spise godteri. Jeg er snart tjue og jeg får fortsatt påskeegg.

this is learning how to say hello and goodbye at the same time

+

Hva skal dere i ferien?

You are heavy on the heart and you're heavy on my mind

Get on your dancing shoes

Untitled

Takk for de fine kommentarene og meldingene deres. Det er egentlig ikke det samme som å ha ordentlige venner, men det er ikke ingenting heller. Ikke sant? Jeg tror jeg har det bedre i dag uansett. Selv om jeg fortsatt ikke har krysset av dagene på kalenderen min.

Because i wanted to.

I dag har jeg spist vegetarlasagne til middag og hørt mye på denne sangen og denne sangen. Det er en sånn dag der det er masse jeg vil gjøre. Så mye at det liksom ikke blir tid til noe av det. Jeg vil spille videospill, høre musikk, lese historier, lese bok, se film. Sikkert mer også. Jeg tror jeg bare skal droppe alt og se de to første sesongene av Skins en gang til. Det er så lenge siden sist.

///

Untitled

Også er det April da. Det føles som om det var nyttårsaften i går. Tiden går så utrolig fort etterhvert som man blir eldre. Jeg leser Interworld av Neil Gaiman og Michael Reaves nå. Jeg var sjokkert, forbløffet og lykkelig da jeg fant ut at det fantes en Neil Gaiman-bok jeg ikke hadde lest. For Neil Gaiman er fantastisk. Hva leser du nå?

Konica Big Mini Jr

I've been eating (for you)

Untitled

Jeg skriver innlegg midt på natten der jeg skriver alt for mye og så sletter jeg dem før noen rekker å lese. Ting går dårlig. Jeg føler meg stygg og feit og dum. Alt er trist og teit og jeg blir alt for fort mett og the drunk kids, the catholics. Jeg er så lei av å være helt alene. Jeg er lei av å ikke snakke med noen. Jeg ser for meg megselv som tjuesyv år gammel. Ensom og sint og håpløs og blek. Jeg orker ikke det tror jeg.

Og please ikke fortell meg at 'det blir bedre.' Jeg blir bare sint og lei meg.

Untitled

Helt siden jeg var veldig liten har jeg liksom følt at jeg har båret på en hemmelighet eller svaret på en gåte. At jeg visste noe som ingen andre visste, uten at jeg helt kan forklare hva det er. Jeg visste liksom at det var noe spesielt der ute. I verden. At det måtte være noe. Og at jeg en dag kom til å se det. Om så bare et lite glimt. Men jeg tror ikke så mye på det lenger. Kanskje alle følte det sånn da de var barn. Kanskje jeg bare har vanskelig for å la det gå. Jeg lever mer i en drømmeverden enn i den virkelige verden. Kanskje fordi den virkelige verden ikke spiller noen rolle for meg lenger.

Untitled

walkincloset

Jeg krysser ikke av dagene på kalenderen min når jeg er på mitt verste. Jeg orker liksom ikke. Jeg kunne ønske jeg bare hadde én venn. Noe håndfast. En jeg kunne treffe og snakke med og gråte til og le med. Når jeg tenker på det har jeg gjenntatt dette om og om igjen siden jeg var omtrent ti år gammel. Det er utrolig at jeg har holdt ut så lenge.

Jeg synes ikke synd på meg selv. Jeg er bare frustrert og lei meg og ensom og jeg vet ikke. Jeg ville bare skrive det her. På bloggen min. Fordi det er det nærmeste jeg har.

Untitled

Noen har spurt om linken så jeg kan like godt poste den her. Designbloggen min! Det er ikke så mye på den enda. Jeg har ikke orket å gjøre så mye. Det kommer, det kommer. (Trykk)



Forside Profil Om Maren Arkiv
maren elisabeth, 22, tønsberg

hits