I used to make out with Medusa

the end of the world

Jeg får sommerfugler i magen når jeg tenker på at det er August allerede på Torsdag. Spent på tanken av en helt ny måned. Og August er nok en av mine favoritter. Den grensen mellom sommer og høst. På slutten av måneden når skolen begynner igjen og livet sakte men sikkert returnerer til hverdagen. Dessuten er nok Juli min minst likte måned. Den er alltid for lang og for varm og for ensom. Også er det et eller annet med ordet. August. Fint.

petrichor

Jeg ser på Armageddon og etterpå skal jeg se på Deep Impact. Plutselig bestemte jeg meg vist for å ha en disaster-movie-binge-night for meg selv på rommet mitt. Jeg elsker disse kveldene, disse kveldene har mening. Jeg har ikke sett noen av disse filmene på mange år. Sist gang jeg så Armageddon var jeg rundt ni år gammel. Etterpå var jeg kjemperedd og jeg måtte sove i sengen til mamma, sånn som jeg alltid gjorde når jeg var redd. Det var rundt den tiden jeg også begynte å bli så redd for å bli syk (jeg har nosofobi), men på den tiden holdt det bare at mamma sa at jeg ikke kom til å bli syk den dagen. Da var det greit, for foreldre visste jo alt. Jeg kunne ønske det fortsatt var så enkelt. Selv om jeg faktisk har blitt bedre i løpet av de siste årene. Jeg er i det minste ikke like redd for forkjølelse lenger. Etter at jeg var syk en halv måned i Mai skjønte jeg liksom at jeg fikser det, at det ikke var så ille som jeg trodde.

Untitled

Jeg er ikke redd for katastrofefilmer lenger (nå elsker jeg dem), men jeg var et veldig nervøst barn. Redd for det meste. Det er nesten merkelig at jeg har blitt den (relativt) modige og sterke personen jeg er i dag, jeg vet liksom ikke helt når alt forandret seg. Klarer ikke peke ut noen spesiell alder hvor ting begynte å snu. Uansett, nervøst barn. Jeg husker at jeg var kanskje fem år gammel og jeg hadde ofte lange eksistensielle diskusjoner med faren min. Om hvorfor jeg var akkurat meg, og ikke noen andre. Jeg husker jeg så ut av vinduet i bilen og lurte på hvordan det ville være å ha en annen kropp, en annen hjerne, å være en helt annen person. Husker jeg så på andre barn og tenkte at de var egne personer med helt andre tanker, og jeg tenkte at det var nesten urettferdig at jeg bare fikk lov til å være meg. At jeg ikke kunne tenke meg frem til hvordan det ville være å være en annen person. Noen år senere fortalte pappa meg at solen en dag kom til å eksplodere og sluke jorden. Jeg tror han glemte å si at det var millioner av år til. Jeg tror jeg var rundt sju. Jeg mistenker faren min var et veldig nervøst barn også, og alle nervøse barn vet at det er forferdelig, så noen ganger lurer jeg på hvorfor han ikke var mer forsiktig når det kom til å beskytte meg fra å bli et nervøst barn. Men kanskje han ikke var det, kanskje han ikke vet. Faren min dro når jeg var sju, jeg har egentlig ikke snakket med han siden det. Deadbeat dad. For en klisje.

Untitled

http://farm6.staticflickr.com/5087/5283223375_0cfa2199f3.jpg

through the kaleidoscope

Akkurat nå leser jeg Leksikon om lengsel av Hilde Østby. Det er en bok, skrevet som et slags encyklopedi, om kjærlighet. I beskrivelsen står det at den "en gang for alle beviser kjærlighet ved første blikk." Jeg synes den er veldig fascinerende. Og bra skrevet. Selv om jeg aldri egentlig har hatt lyst på kjæreste eller trodd på ekte kjærlighet (bortsett fra i femte klasse da jeg var forelsket i Jo Fredrik), synes jeg det er morsomt å lese og høre om andres perspektiv på den. Det er ikke å komme bort fra at kjærligheten er et spennende tema. Det er vel derfor det finnes tusenvis av filmer, bøker, og sanger om den. Få ting er mer engasjerende, mer rørende. Selv om man ikke nødvendigvis tror på den i virkeligheten. Jeg har ikke kommet så veldig langt i den enda, men Leksikon om lengsel anbefales. Dessuten bør alle gjøre en innsats for å lese flere Norske debutanter.

I haven't had a dream in a long time

Nothing left to lose

Heavy

Jeg prøver liksom å finne tilbake til den bloggeren jeg pleide å være. Om det gir noen mening. Ok, dette innlegget begynte veldig in medias res, men noen ganger funker ingenting annet. Jeg føler at jeg bare har mistet all den kreativiteten jeg pleide å ha. Kanskje det bare er noe jeg innbiller meg, kanskje det alltid har vært sånn som dette. Kanskje det er fordi jeg er så spent på fremtiden at jeg sliter med å fokusere for lenge på noe (i natt drømte jeg at jeg kom inn på skolen, jeg har blitt en taper). Kanskje det bare er sommeren. Og selv om det ikke kommer så ofte for tiden, hender det fortsatt at jeg plutselig kjenner meg kreativ og at jeg kan skrive i evigheter. Kanskje trikset bare er å kun blogge når jeg har det sånn. Allikevel blogger jeg alt for ofte uten at jeg egentlig har noe å si, uten at jeg egentlig har noen grunn til å blogge. Jeg må slutte med det. Men det blir en slags vane. Spesielt om natten når alle andre sover og man føler seg så alene.

swallowed up

Men selv om jeg ofte føler meg alene, føler jeg meg aller best om natten. Timene går så fort når man leser bøker eller hører podcast og musikk. Jeg kommer til å savne dette om jeg begynner på skolen til høsten, samtidig som jeg også gleder meg til å fylle dagene med noe som gjør at jeg får sove om natten. Selv om jeg står opp tidlig får jeg sjeldent sove før tidligst fire. Jeg vet ikke helt hvorfor. Før kunne jeg ta sovemedisiner, men jeg har blitt smått redd for å ta dem fordi de plutselig har begynt å virke ekstra godt. Forrige gang var jeg trøtt og svimmel i over to dager og det var forferdelig. Så nå må jeg vente på at jeg blir trøtt. Jeg vet ikke hva som er verst.

honeymooners

Formaldehyde carnival ( explore )

Når jeg var liten ropte jeg alltid at jeg ville dø om jeg ble sint eller lei meg eller frustrert. For å få meg til å slutte å si det sa mamma at jeg måtte være forsiktig, fordi om jeg sa det for mange ganger ville de ta meg med på sykehuset og gjøre meg død. Så ganske lenge trodde jeg at om livet ble ille nok kunne man bare gå på sykehuset og be om å få dø. Jeg ble skuffet når jeg ble fortalt at det ikke var sånn. Jeg tror fortsatt at jeg kunne ønske at det var sånn. Jeg ba ikke om å bli født, hvorfor får jeg ikke lov til å bestemme om jeg vil leve eller ikke? Jeg må innrømme at det er en stund siden jeg har hatt lyst til å dø, men jeg tror det er mest fordi jeg ikke har lyst til å dø så stygg og feit som jeg er nå. Hvorfor klarer jeg å gjøre om alle innlegg jeg prøver å skrive til det tristeste lesestoffet noensinne? Depression blog 2013. Men joda, det går opp og ned med meg. Noen ganger føler jeg meg bra, men det er alltid et eller annet som trekker meg ned og gjør så alt stopper opp. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å skrive det, fordi jeg er så flau over det, men jeg har begynt å kutte meg selv igjen. Noen ganger får jeg bare en helt voldsom følelse av skam og selvhat og det virker som det eneste logiske å gjøre. Det eneste som får meg til å føle meg bedre. Jeg angrer etterpå fordi jeg har allerede så mange stygge arr og jeg vet at jeg bare lager flere.

Farmer Cemetery at Sunset

"Does it break my heart, of course, every moment of every day, into more pieces than my heart was made of. I never thought of myself as quiet, much less silent, I never thought about things at all. Everything changed, the distance that wedged itself between me and my happiness wasn't the world, it wasn't the bombs and burning buildings, it was me, my thinking, the cancer of never letting go, is ignorance bliss, I don't know, but it's so painful to think, and tell me, what did thinking ever do for me, to what great place did thinking ever bring me? I think and think and think, I've thought myself out of happiness one million times, but never once into it."

198/365

Bare hør: http://open.spotify.com/track/4OyaIjDABBb6miTlZOOSK8

Synthetica

Noen bra ting:

❀ Å stå bak huset mitt på natten og se på tordenværet. Jeg så store lyn som lyste opp den mørke himmelen og det var fantastisk. Jeg har aldri vært redd for tordenvær og løper alltid ut for å se på. Jeg tror jeg var født under en sommerstorm, akkurat som i den sangen. Selv om jeg vet at det egentlig var glohett den dagen jeg ble født og at fødselen min varte i nesten to dager.

❀ Å høre på podcasts om natten så man ikke skal føle seg så alene.

❀ Å plutselig få tilbake leselysten og lese ut bok etter bok.

.

Denne spillelisten.

❀ Den nye sesongen av Skins. Så gøy å se Effy og Cassie igjen og nå gleder jeg meg til de to siste episodene.

❀ Hello Kitty plaster.

❀ Hår som farger alt vannet sjokkrosa når jeg dusjer.

Untitled

❀ Massevis av blomster som jeg har plantet helt selv og som nå blomstrer i hagen.

❀ At tiden plutselig går så fort at det nesten føles som om jeg bare har gått på autopilot gjennom den siste uken. Var det ikke akkurat Fredag? Snart er det bare en måned igjen av sommeren og selv om jeg er glad i denne årstiden er jeg spent på å begynne på en ny en.

❀ Å gå turer midt på natten.

❀ At det er meldt enda mer tordenvær i løpet av helgen. Krysser fingrene!

.

Hva er bra i ditt liv akkurat nå?

habits

Untitled

(Edit: Slettet dette avsnittet)

Những mùa hoa bỏ lại

Jeg har fått et helt brett med Pepsi Max bokser av mamma og i morgen skal jeg på kino med Molly (vi skal se Now You See Me) så alt er ikke bare dumt. Jeg føler at alt jeg egentlig gjør er å prøve å få tiden til å gå mot femte August og andre inntaket. Og jeg håper at jeg kommer inn på i hvert fall en av linjene jeg har søkt på. Jeg bryr meg ikke om hvilken. Jeg vil bare vite at jeg kommer til å ha et sted å gå til når høsten kommer. At jeg ikke må tilbringe enda et år med ingenting. At enda et år blir kastet bort og at jeg ikke kommer til å være nærmere noen utdannelse. Jeg kan ikke beskrive hvor mislykket jeg føler meg. 21 år gammel og ikke noe nærmere å ha fullført videregående, mens de fleste andre jeg gikk på ungdomsskole med allerede er i fast jobb eller godt i gang med høyere utdanning. Noen ganger sitter jeg bare helt stille og prøver å ønske meg tilbake i tid. At jeg kunne våkne som tolv år gammel og at alt dette bare var en veldig lang drøm. Da hadde jeg gjort alt så annereldes. Da hadde jeg prioritert utdanning og ikke vært så lat. Ikke skulket så mye. Ikke kastet bort det første året mitt på videregående på å henge med mennesker som nå er som fremmede og så ikke sluttet når det bare var to måneder igjen av året. Jeg har hele tiden insistert på at jeg ikke er lat eller dum, at jeg har 'problemer', men egentlig er jeg nok bare lat. Jeg gidder ikke jobbe hardt. Kunne ønske jeg bare kunne få dø. Dumt innlegg.

Untitled

http://open.spotify.com/track/411Hvulc0PrGQLOHljTYed

Botanisk hage & Zoologisk museum

Botanisk hage var kjempefint! Det føles nesten ikke som om det har vært Søndag i dag, siden dagen har vært så fin. Jeg var også på Zoologisk museum som ligger i hagen. Det var nok det aller morsomste.

Jeg ble skikkelig fascinert av hvor store alle dyrene var. De fleste var mye større enn jeg hadde forestilt meg.

Sommerfugler.

Ulver. Fineste. Hatet de fleste nordmenn har mot ulven er noe av det tristeste jeg vet om. Jeg er forresten lei meg for at jeg ikke tok flere bilder inne i museumet, for utstillingene var utrolig kule. De utstoppede dyrene var liksom satt opp i deres naturlige miljø og det så så ekte ut at det nesten ble surrealistisk. Veldig kult. Anbefaler alle å gå på Zoologisk museum i Oslo om de kan. Det koster femti kroner å komme inn.

(Edit: Stjal bildet over fra mammas Facebook. Her er noen få av utstillingene. Likte den første spesielt godt. Det ser nesten ut som et maleri, men det er ekte, utstoppede fugler.)

Var litt rebell også, da. Mamma kjøpte en sånn creepy tigermaske til meg i gavebutikken som jeg heller ikke har noe bilde av, men jeg følte allikevel for å nevne det siden den var så kul. Og når jeg kom hjem fikk jeg noen klær som søsteren min ikke ville ha lenger. En genser, en kjole, og en cardigan! Er jo som å få helt nye klær. Fin dag. Hva har dere gjort denne Søndagen?

"I wish I could discover something that doesn't expire."

Hører på sanger som minner meg om Twin Peaks og tider som er forbi. I morgen skal jeg dra helt til Oslo og gå i botanisk hage for første gang. Gleder meg. Det er alt.

Deadbeat Summer

Så i dag - litt sånn plutselig - bestemte jeg meg for å farge håret! Og jeg ble faktisk veldig fornøyd. Jeg hadde lyst på en mørk lillaaktig rødfarge, så jeg kjøpte en boks med Dark Tulip fra merket Directions. Directions er mest kjent for knæsjfarger som rosa, grønn, og turkis, men de har også noen mørkere farger som jeg synes blir fine i hår som ikke er bleket på forhånd. Håret mitt har vært den samme fargen (brunt) veldig lenge nå, så jeg ville ha en liten forandring. Fargen er bare semi-permanent. Jeg har brukt farger fra dette merket et par ganger før og de varer ikke sånn kjempelenge, men det er helt greit. Jeg tror ikke jeg kommer til å bruke permanent hårfarge igjen med det første. Uansett, håret mitt er kjempefint nå! I god belysning (som på bildet) er det veldig rosarødt. I "vanlig" lys er det en mørk lillafarge som minner litt om, heh, lilla tulipaner så klart. Og håret mitt er sååå shiny! Det eneste som er litt leit er at dusjen er sjokkrosa nå og mamma har lagt ned forbud mot farger fra Directions. Men som jeg sier til Sam, we'll see.

(Forresten, unnskyld det crappy bildet. Jeg har ikke fått tatt noen ordentlig gode bilder enda.)

Hver dag går jeg ned til en lekeplass to minutter fra huset mitt. Jeg elsker huskene. Jeg elsker å huske kjempefort med høy musikk i ørene. Da lener jeg meg bakover og lukker øynene. Blind og døv. Hører bare musikken. Jeg har aldri vært noe særlig redd for å gå ute alene om natten, så jeg går ofte ned dit for å huske om jeg ikke får sove. Natt til Onsdag var som de fleste andre netter. Jeg husket kjempefort, hodet bakover, øynene lukket, høy musikk. Plutselig fikk jeg den følelsen du får når du bare vet at du ikke er alene og jeg tenkte på hvor ekkelt det ville vært om jeg åpnet øynene og noen sto foran meg. Så jeg åpnet øynene, og jepp - noen sto foran meg. Hun sto noen meter fra meg. Jeg kunne ikke se ansiktet hennes, men det var en eldre dame i lang hvit kjole. Klassisk skrekkfilm. Jeg bare stirret på henne i sikkert flere minutter. Jeg tror jeg klikket på innsiden, men jeg var helt rolig på utsiden og husken min gikk saktere og saktere. Så damen begynner å gå mot meg og jeg tar sakte av hodetelefonene mine. "Er det deg, Mille?" sier hun og jeg begynner å le. Damen skjønner at jeg ikke er Mille og jeg sier "Du skremte meg!" Så lo vi og hun sa unnskyld sikkert ti ganger. Så husket jeg videre, for hei, jeg tror aldri jeg kommer til å bli ordentlig redd for å være alene ute om natten. Second nature, også videre. Men jeg skalv litt i en god stund etterpå. Livet på landet, altså.

Demon lover

I dag flettet jeg min første blomsterkrans av ekte blomster helt selv! Har prøvd å få til dette omtrent hver eneste sommer, men har aldri funnet ut av hvordan man gjør det. Så fant jeg denne videoen på Dagbladet.no i går og med den teknikken fikk jeg det til! Ble faktisk overrasket over hvor fin den ble. Brukte kløver, marikåpe, og noen hvite blomster fra hagen. Nå har jeg lyst til å gå rundt å lage kranser av alt jeg finner.

Jeg kjøpte som sagt ny mobil på Fredag og nå går jeg bare rundt og tar bilder av alt og alle. Jeg elsker den. Det er et stort steg opp fra mobilen jeg har hatt til nå på omtrent alle måter. Også er den hvit! Elsker den. Nå må jeg bare finne et superfint deksel til den også.

Jeg var på kino med Molly i kveld. Spiste faktisk popcorn OG brus med sukker. Jeg sto opp kjempetidlig og jeg hadde bare sovet i tre timer så jeg trengte det. Percy Jackson var på popcornet vårt, men vi så The Internship. Syntes den var kjempemorsom. Nå skal jeg endelig sove! Hva har dere gjort i dag?

Siberia

Untitled

If we make it through the night, if we make it out alive. Jeg sitter med en følelse av at det var noe jeg skulle skrive her, at det var noe jeg skulle si, men jeg vet ikke helt hva det var. Det har jo egentlig ikke skjedd noe stort, og det er bare to dager siden forrige gang. Allikevel har jeg har den blogge-følelsen. Den som starter i magen og i håndleddene. Ikke helt behagelig, ikke helt ubehagelig. Noen ganger tenker jeg på denne bloggen, og hvordan den på en måte er som en veldig lang bok som sakte men sikkert bygger seg opp til hendelser og situasjoner i livet mitt. Forventninger, skuffelser, overraskelser, ingenting. Jeg vet at jeg liker å gjemme meg bak det at jeg bare har fem lesere, men jeg har - tro det eller ei - over hundre følgere på Bloglovin'. Jeg aner ikke hvorfor. For jeg vet egentlig ikke helt hvordan man blogger og alt jeg gjør er å samle fine bilder sammen med litt for lange avsnitt med litt for lite innhold. Men hei, jeg er takknemlig for at så mange bryr seg. Selv om jeg også mistenker at over halvparten krysser ut innleggene mine på Bloglovin' uten å lese dem.

Untitled

Untitled

Hører på Bring Me the Horizon og The Pretty Reckless og Daughter og Ellie Goulding. Jeg tror det er noe helt spesielt når du finner en artist, eller et album, eller bare en sang, som liksom resonnerer med noe inne i deg. Jeg tror det føles litt på samme måte som en forelskelse. Ikke at jeg noen gang har vært ordentlig forelsket, men det er slik jeg forestiller meg at det føles, og på den måten kan jeg være litt forelsket jeg også. En liten stund vil du ikke høre på noe annet. En liten stund ser du verden på en helt ny måte, gjennom øynene til noen andre. Etterhvert går det over. Men du blir aldri helt den samme. Verden er for alltid litt forandret. Vi lærer noe nytt om verdenen vår hver gang. Jeg var på vei hjem og det var rundt trettito sekunder inn i Seen It All Before av Bring Me the Horizon at jeg skjønte at jeg føler meg sånn akkurat nå. Selv om det har vært så alt for lenge siden forrige gang. Så dro jeg hjem og spiste middag.

Untitled

Jeg leste at forskere måler stressnivået til hvalene, og etter 9/11 sank stressnivåene deres betydelig. Det var fordi all skipstrafikk stanset og havet var stille. Jeg synes det var fint. Litt poetisk på en måte. Verdenen vi bor i forandrer seg for alltid, og hvalene der nede oppfører seg som før. De vet ingenting. Livet går alltid videre for dem. Om alle mennesker forsvant ville livet gått videre for dyrene. Jeg hater det når folk sier at det ikke er noen vits i bry seg om dyr, for det er jo "bare dyr." Hva gir oss mennesker større rett til denne planeten enn dyrene? Fordi vi er smartere? Vi er kanskje smartere, men det er vi som forurenser og ødelegger denne planeten. Ikke dyrene.

A thousand years.

"But even so, every now and then I would feel a violent stab of loneliness. The very water I drink, the very air I breathe, would feel like long, sharp needles. The pages of a book in my hands would take on the threatening metallic gleam of razor blades. I could hear the roots of loneliness creeping through me when the world was hushed at four o'clock in the morning."

Untitled

(Det er lenge siden jeg har hatt mildt interessante lenker i slutten av innlegget, så her er listen over de ti dyreste filmene noensinne. Jeg håper forresten ikke at noen av dere bruker Reddit, for da har dere nok for lengst gjennomskuet hvor jeg får alle mine mildt interessante fakta fra.)

Låt de gamla drömmarna dö

Untitled

Prøver å huske hvordan man starter et innlegg. Nattblogging igjen, selv om jeg har sagt tusen ganger at jeg skal slutte med det. Men hei, jeg har faktisk noen gode nyheter. På Fredag skal jeg kjøpe meg ny mobil! Telefonen jeg har nå er på god vei nedover og selv om det er mye penger så er det verdt det i mine øyne. Jeg tror jeg bruker telefonen min like mye som jeg bruker PC'en min. Jeg har bestemt meg for å kjøpe en sånn Samsung Galaxy ting. Det er superbra kamera på den, nesten dobbelt så bra som det jeg har nå. OG det er kamera på både forsiden og baksiden, så nå blir det enda enklere for meg å ta bilder av meg selv. Dere vet det er favoritthobbyen min. Bare tuller. Men jeg gleder meg utrolig mye. Jeg synes alltid det er litt ekstra gøy når jeg kjøper meg noe stort.

Untitled

De andre i huset skal til Bergen i slutten av Juli. Jeg sa nei til å være med fordi jeg vet at jeg ikke kommer til å orke det. Så det betyr at jeg kommer til å være alene hjemme for første gang siden... jeg vet ikke egentlig. Jeg tror aldri jeg har vært helt alene hjemme lenger enn noen timer. Det blir merkelig, men jeg gleder meg litt også. Da kan jeg sitte i stuen og se på TV til klokken fire om morgenen. Og så når jeg er så trøtt at jeg føler jeg kommer til å falle sammen, da kan jeg slepe meg opp trappen og sovne uten en tanke. Akkurat som da jeg var fjorten. Jeg fikk aldri sove - selv ikke med alle sovepillene psykologene sendte min vei - så jeg endte alltid opp på sofaen i stuen med TV. Det var ikke det at jeg ikke var trøtt, det var bare det at hver gang jeg la meg ned for å sove så tenkte jeg så mye og så fort at jeg til slutt ikke klarte å ligge der lenger. Så trikset var å holde meg selv opptatt til jeg var så trøtt at jeg ikke orket å tenke. Seks år senere og jeg vet ikke helt når ting forandret seg, eller om de noen gang forandret seg i det hele tatt. Noen ganger lurer jeg på om det virkelig finnes mennesker som bare kan legge seg når de er trøtte og så sovne.

Untitled

Hører på Ice Machine med Röyksopp og Susanne Sundfør om og om igjen. Tenker på drømmene mine. Jeg elsker det når jeg våkner av meg selv, og jeg ligger helt stille og stirrer i taket mitt mens alle nattens drømmer kommer tilbake til meg. Jeg hater det når jeg blir vekt av vekkerklokken min. Da kommer drømmene mine tilbake til meg i løpet av dagen istedet. På tilfeldige eller ikke-tilfeldige tidspunkter. Plutselig, som små flashbacks fra et liv jeg aldri egentlig har levd. Noen ganger tenker jeg også på at jeg egentlig kunne ha skrevet en bok istedet for å skrive disse meningsløse innleggene her. Etter så mange år er det fortsatt bare det samme melankolske surret gang på gang. Men jeg tror ikke lenger at jeg noen gang kommer til å skrive en bok. Låt de gamla drömmarna dö, Maren.

Untitled

Untitled

Jeg kom forresten ikke inn på noen skole ved hovedinntaket på Mandag. Det var som et slag i ansiktet. Jeg takket ja til ventelisteplass på samtlige av valgene mine og jeg håper jeg kommer inn på andreinntaket i August. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke så det komme. Hver gang jeg tror at ting skal ordne seg er det et eller annet som går galt og gulvet faller vekk under meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre om jeg ikke får noen skoleplass. Jeg få skoleplass. Om jeg så må ringe rundt til alle skolene i Vestfold og mase til noen tar meg inn. Jeg har gjort det før, jeg kan gjøre det igjen. Vet ikke hvorfor jeg søler bort alle sjanser jeg får. Det er bare typisk at jeg ikke skal få noen sjanse den ene gangen jeg føler meg hundre prosent sikker. Det er nok en gang det jeg fortjener. Bare karma. Men er det egentlig dårlig karma om det er deg selv du er ond mot?

Untitled

Rotete innlegg. En gang beskyldte noen meg for å være psykotisk deprimert. Akkurat da ble jeg så fornærmet at jeg hadde slått ham ned om jeg kunne. Men akkurat nå tenker jeg at det egentlig bare var en latterlig anklage. Jeg kjenner desverre ingen som har bedre kontakt med virkeligheten enn meg.

I've got the salt skin

Những mùa hoa bỏ lại

Jeg tror jeg burde slutte å bare blogge om natten når ingen andre er våkne, men det er bare om natten jeg føler at jeg har noe verdifullt å si. Eller, det kommer vel an på hva du definerer som verdifullt. Jeg har for lengst kommet inn i min faste sommerrytme. Jeg er oppe hele natten og jeg sover til sent på formiddagen. Om jeg glemmer å skru på vekkerklokken sover jeg enda lenger, og så forbanner jeg meg selv fordi jeg vet at jeg ikke kommer til å få sove før utpå morgenen. Jeg kan ikke sitte våken til syv om morgenen lenger. Jeg vet at om jeg ikke får nok søvn så vises det på badevekta neste dag. Jeg kjenner panikken kommer med en gang om klokken nærmer seg fem om morgenen og jeg fortsatt ikke er trøtt. Merkelig hvordan femhundre gram kan være forskjellen på en god og en dårlig dag.

Untitled

Untitled

Jeg begynner ofte å gråte av sanger helt uten forvarsel. Som når det første refrenget begynner i Salt Skin av Ellie Goulding, eller i Shallows av Daughter når hun synger "If you leave." Jeg får plutselig en kjempesterk følelse av noe som ligner nostalgi, men jeg kan ikke forklare for noen andre eller meg selv hva jeg er nostalgisk etter. Der har du meg. Jeg går konstant rundt og savner noe jeg ikke vet hva er. Noe som kanskje aldri har vært. "It's like you feel homesick for a place that doesn't even exist." Jeg tror det finnes tre slags typer mennesker - om du skal se enkelt på det. Folk som lever i fortiden, folk som lever i fremtiden, og folk som lever i nåtiden. Jeg vet hvem jeg er. Jeg lurer på om de to andre har det bedre enn meg. Jeg har skrevet om dette så mange ganger at jeg tror man nesten kan kalle det temaet bak bloggen min. Fortid, nåtid, fremtid. Jeg tror at om bloggen min var en stor, kjedelig bok som ingen orket å lese - i motsetning til en stor, kjedelig blogg som ingen orker å lese - så hadde alle metaforene stått for tid.

molly 1.

Kanskje jeg bare er forbannet med for god hukommelse. Jeg husker alt som har skjedd meg i høy detalj. Om natten når jeg prøver å sove går jeg ufrivillig gjennom alle historiene mine om og om igjen. Til jeg sovner. Når jeg passerer gamle venner på gaten eller på bussen ser vi ikke på hverandre. Vi later som om vi aldri har kjent hverandre. Men jeg kjenner dem. Jeg husker hvordan de luktet, hvordan de lo, hvordan soverommene deres så ut, hvordan foreldrene deres var. Jeg husker alt. Jeg lurer på om de husker alle disse tingene om meg også, men jeg konkluderer med at de ikke gjør det. Jeg husker stygge ting folk jeg kjenner har sagt om meg eller ting de har gjort på meg, og når de snakker til meg har jeg lyst til å minne dem på det, for å se om de husker eller om de har glemt. Men jeg sier ingenting. Jeg føler meg som om jeg bare er laget av minner. Jeg har ingen annen oppgave i livet enn å bære på disse minnene. Jeg får aldri lov til å lage nye. Jeg får aldri lov til å glemme. Jeg kunne ønske jeg fikk hukommelsestap. At jeg kunne glemme alt og lære hvordan man lever på nytt. Kanskje den personen ville vært bedre. Eller i hvert fall skapt en bedre eksistens for seg selv. Jeg pleide å vurdere om jeg skulle slå hodet skikkelig hardt i veggen til jeg besvimte, men jeg fant ut at det kanskje ikke var noen god løsning allikevel. Jeg pleide også å ønske at vi skulle krasje hver gang jeg satte meg i en bil, sånn at jeg kunne dø. Nå ønsker jeg bare at jeg skal dø i søvne, sånn at jeg slipper å føle noen smerte.

Untitled

"Homesickness is just a state of mind for me. I'm always missing someone or someplace or something, I'm always trying to get back to some imaginary somewhere. My life has been one long longing."

Forest I.

Juli-spilleliste.

July, July

Første dagen i Juli ble brukt til å dra på kino med Molly. Jeg tvang Molly til å ta bilder av det nye skjørtet mitt. Ok, det første tok hun faktisk frivillig. Molly pleier også ofte å ta veldig fine bilder av meg med sin egen telefon, og så aldri gi meg dem. Så det finnes bra bilder av meg der ute, bare så dere vet det. Jeg bare har ikke tilgang til dem.

Molly og jeg. Har fått ny leppestift også, hehe. Filmen vi så var The Bling Ring, den nyeste til Sofia Coppola (som dere sikkert vet at jeg elsker). Jeg synes ikke det var den beste filmen hennes, men helt klart verdt pengene. Vi var en time for tidlig ute til filmen så for å få tiden til å gå dro vi på lekebutikken ved siden av kinoen....

De sa vi aldri får komme tilbake. Neida. De bare tenkte det.

Spiste det beste godteriet known to man. Sitronen er best.

Også fant jeg enda en ting jeg er skikkelig dårlig på. Og jeg vet at jeg ser teit ut når jeg ler, men whatever. Var glad. Fin dag. Hva har dere gjort i dag? (Forresten! Beklager et litt tilfeldig spørsmål, men er det noen som har lyst til å tipse meg om noen bra filmer som finnes på Netflix? Film på Netflix er nemlig det som får meg gjennom natten for tiden så jeg vil gjerne ha tips. Jeg har både Norsk og Amerikansk bibliotek.)



Forside Profil Om Maren Arkiv
maren elisabeth, 22, tønsberg

hits